Stortingets budsjettforhandlinger er en krevende øvelse i en veldig krevende verden. Hvert parti har sine sannheter som er basert på både følelser og kunnskap. Sentralt i kunnskapsdelen står gamle lærebøker i økonomifaget. Er disse bøkene oppdatert for å møte de fundamentale prøvelsene vi står midt i?
Av: Øystein Østre (Sp)
Økonomen Isabella Weber er en revolusjon i økonomisk tenkning. Og hun har fått merke hva som kan møte den som utfordrer sannheter som er etablert over flere tiår. Først møtes en med total stillhet, så blir en idiotforklart, før nysgjerrighet og anerkjennelse kommer. Nå har Weber definitivt nådd dette stadiet. Og hennes siste bok «Anti-Fascist Economics» bør ligge under et hvert pyntet tre når julefreden senker seg om noen uker.
En stor utfordring nå er å holde prisene nede, og å unngå rentedrivende inflasjon. Webers løsning er at staten bidrar til stabile priser på nødvendige varer og tjenester. Vi snakker da om energi, transport, mat, bolig og omsorgstjenester. Det må lagres korn og drivstoff, og staten må bidra ved å støtte boligbygging og utbygging av fornybar energi. Pristak skal avklare hva en vare maksimalt kan koste. Den norske strømstøtten er et godt eksempel.
Ved å handle på denne måten, skapes trygghet og stabilitet. Weber har forsket på sammenhenger mellom økning i energipriser og eventuell vekst i oppslutning til AfD i sitt hjemland Tyskland. Og det viser seg at de to kurvene er omtrent sammenfallende. Denne sammenhengen må et demokrati ta på alvor. Økonomisk utrygghet er en katalysator for framvekst av fascisme.
Det er inngått avgjørende internasjonale avtaler for å få nødvendig fart på det grønne skiftet. 2026 er året hvor vi merker sinne og hat mot løsningen som medfører økte avgifter på CO2. Vi vil aldri klare å få oppslutning for endring ved å øke kostnader kraftig. Samtidig ser vi at subsidier til grønne løsninger virker svært godt. Og hvordan skal vi få til helt nødvendig endring uten å ha folket med?
