Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Jeg våknet og kjente at noe i meg fortsatt jobbet. Som om natten ikke bare hadde vært søvn, men en indre prosess jeg ikke helt forstår. Drømmene mine kan være intense, nesten ubehagelige. Likevel kjenner jeg at de gjør noe viktig med meg. Nervesystemet slipper taket på ting som jeg ikke har rukket å prosessere ila dagen.
Drømmene rydder, flytter på ting og gjør meg litt lettere når morgendagen kommer.
Drømmer er så viktige.
Nærmest sinnsyke til tider.
Ingenting er rarere enn at tid og rom oppløses. Det føles som om alt kan skje.
Gamle tanker dukker opp. Gamle kjente. Ekskjærester. Barndomshjemmet mitt som vi mistet i husbrann. Hendelsene virker helt ekte på meg.
Som oftest er det ubehagelig, og jeg kjenner lettelse når jeg våkner.
Det er som om drømmen er en type «indre oppvask.» Det sorteres hva som skal kastes og hva som skal taes vare på.
Det renses. Det ryddes. Jeg blir klargjort til en ny dag.
De mest stressende drømmene er når alt går galt i drømmen. Hele tiden. Har du opplevd det?
For meg oppleves det som om drømmene gjentar seg helt til minnene og de store bekymringene er renset ut av meg.
Kanskje er det derfor drømmer kan kjennes så slitsomme og skumle.
Ikke fordi de er meningsløse, men fordi de jobber.
De tar tak i det jeg ikke har hatt tid, mot eller ro nok til å møte når dagen går sin gang.
Alt det uferdige. Det uforløste. Det som ble skjøvet til side for å få hverdagen til å fungere.
I drømmene finnes ingen gjøremålslister. Ingen prestasjon. Bare bevegelse.
Drømmer er viktige for å finne balansen i livet vårt.
Det er et samarbeid mellom kropp og sinn.
Jeg har stor respekt for nettopp kropp og sinn.
Etter et besøk på Teknisk museum oppdaget jeg fotografier av mikroskopiske atomer, celler og elektroner.
Alle er dimensjoner av liv som lever inne i oss.
Og det er galakser av liv.
Avansert oppbygget. Ekstremt innholdsrikt.
Wow, tenker jeg da. Jeg blir imponert og litt satt ut. Det stopper aldri.
Byggesteinene, essensen av liv, er så rike og avanserte at det går forbi min oppfatningsevne.
Jeg har ikke et ønske om å kontrollere dette.
Bare å anerkjenne det.
Jeg respekterer skapelsen.
Så avansert. Så ekte.
We are all stardust ♡
Vi er bygget opp av galakse-lignende lag på lag av vev og nettverk.
Elektriske elementer som sender lyssignaler til hverandre, dagen lang.
Vi er magnetiske, lysende, elektriske, levende vesener.
Tenk potensialet i det.
Du bærer dette i deg.
Du er bygget opp av enormt avansert lysmagi.
Kanskje er ikke drømmene dine tilfeldige.
Kanskje er de en del av noe som prøver å hjelpe deg, selv når det føles kaotisk.
Har du noen gang våknet og kjent at en drøm faktisk gjorde noe med deg?
At noe har flyttet seg litt, selv om du ikke helt kan forklare hva?
Jeg er nysgjerrig på hvordan du opplever drømmene dine.
Hilsen Catcha Bloom
