Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Å våkne opp hjemme er som å kjede seg.
Jeg sikter til hverdagen.
Jeg er ikke like våken, spent eller lysten på den nye dagen, fordi hverdag er repetisjon. Og repetisjon er døden på nysgjerrighet. Det er i hvert fall sånn det føles. Dagene ligner på hverandre. Bevegelsene går av seg selv. Kroppen vet hva den skal gjøre før jeg rekker å tenke. Kanskje er det effektivt. Kanskje er det trygt. Men det er ikke alltid levende.
Hvorfor er det sånn?
Må vi repetere alt hele tiden, eller går det an å tenke seg en mer usikker hverdag? En mer uoppdaget en? En hverdag hvor ikke alt er avgjort før dagen har begynt?
Jeg sikter til dagene vi har på ferie.
Da hopper vi ut av senga fordi vi har forventning. Ikke nødvendigvis fordi noe stort skal skje, men fordi noe kan skje. Vi er mer åpne. Mer tilgjengelige. Mer i kontakt.
Forventning til menneskene vi er på ferie med.
Til omgivelsene.
Til maten.
Til det å oppleve noe nytt, selv om det bare er en ny vei til butikken eller et bord i skyggen.
Jeg tenker på en prosess mannen min og jeg gjorde innimellom. Vi kalte det å være til stede i samtalen. Da var det ikke lov å snakke om noe vi hadde opplevd tidligere. Ingen historier, ingen forklaringer og heller ingen repetisjoner. Bare det som var her, nå.
Vi var kun sansene.
Se.
Smake.
Føle.
Høre.
Lukte.
Det var vanskelig. Og utrolig gøy.
Det krevde noe. Det gjorde oss litt urolige. Men det dro oss også rett inn i øyeblikket, sammen. Det gjorde samtalen levende. Det gjorde oss levende.
Kanskje er det det hverdagen trenger.
Ikke mer innhold.
Men mer nærvær.
En ekstra god frokost.
En litt langsommere bevegelse.
En ekstra felles lek.
Kjenner du deg igjen i det?
Hva gjør du for å bryte ut av autopiloten i hverdagen, og faktisk være til stede i det som skjer?
Jeg er nysgjerrig på hva som funker for deg.
Hilsen Catcha Bloom
