23. oktober 1979 kom Erlend til verden. En frisk og rask liten gutt, og umåtelig søt og myk. Det var bare det at han hadde ett ekstra kromosom. Han hadde Downs syndrom.
Av: Audun Solberg
Etter fødselen fikk foreldrene, Synnøve og Knut O. Solberg, mange brev fra venner og kjente med ulike støtte-erklæringer. Blant annet fra den tidligere naboen som skrev: «Kjære unge venner: Vil jeg da ønske dere inderlig til lykke og velsignelse med det nye livsfriske skuddet fra evighetsrikets have. Så glad jeg er for at nettopp dere fikk denne oppgaven.»
Erlends vokste opp på Solberg gård i Askim med en storebror og lillesøster. Like ved gården bodde besteforeldrene i kårboligen. Det var heller ikke langt til mormor og morfar i Horten. Alle fire var til uvurderlig hjelp mens barna var små.
På gården var det mange dyr. Griser, storfe, ei melkeku, sauer, katter og labradoren Tussi. Som liten var Erlend stadig på farten, også før han lærte seg å gå, for han opparbeidet en egen, spesiell ake teknikk. Han satt på rumpa og skjøv seg framover mens han holdt seg i leggene. Disse ble strukket litt ut, bøyd innover og strukket ut igjen. Det hele foregikk i høyt tempo. På den måten forsvant han en gang nedover et jorde. Det var vinter og skareføre, så han fikk god fart og rutsjet til slutt utfor en skrent, som heldigvis endte i myk løssnø. Etter mye leting ble han funnet takket være labradoren Tussi, som satt ved skrenten og ventet.
Etter hvert lærte Erlend å klatre til værs i lange stiger som ble brukt til å male hus, stabbur, låve og vognskjul. Han elsket en gammel gråtass som ble benyttet på gården, og klarte å starte traktoren. Ja, til og med bestefars Mitsubishi fikk han satt i fri, slik at bilen trillet av gårde i en fin bue på gårdsplassen.
Som liten hadde Erlend temperament. Han kunne være som den kjærligste engel, eller helt ute av seg og hyle for hver minste ting. Spenningen var derfor stor da han fem år gammel skulle begynne i steinerbarnehagen. Men, det gikk over all forventning. Han var både rolig og snill, noe som mer og mer skulle vise seg å være Erlend. Ja, som voksen er han – selv om han både kan være sta og en sjelden gang irritert – selve inkarnasjonen av ro.
Det var ved treårsalderen han sa sitt første ord: «Kråke.» Etter hvert kom det flere. Ved adventstider var yndlingsordet hans «nissegubbe». Foreldrene fortalte om «Nissene i hatten» av Elsa Beskow, samtidig som de matet ham. Det inspirerte Erlend til å si sin hittil lengste setning: «Pappa pise Erlend». To år senere, ved femårsalder, hadde han utviklet seg språklig. Nå kunne han legge ut om de forskjelligste emner, og han var særlig interessert i sanger og vers. Ja, uten å kunne lese, visste han nesten alltid hvilken sang som stod på de enkelte sidene i sangbøkene han var glad i.
Erlend er ferdig og har signet et av sine bilder. Foto: Malerverkstedet på Vidaråsen
I og med foreldrenes store interesse for antroposofi og steinerpedagogikk, kunne de gjerne ha tenkt seg at han fikk begynne på en steinerskole for psykisk utviklingshemmede, men da måtte han ha pendlet til Oslo. I stedet valgte de nærskolen Eid, hvor Erlend ble integrert i en vanlig klasse. Han fikk en veldig dyktig assistent, spesialpedagogen Kjellaug Vatle, som alltid var sammen med ham. Både hun og klasselæreren Bitteba (Elisabeth Helland) var over seg i undring av hva han fikk med seg når han deltok sammen med klassen, og så kunne han og Kjellaug gå avsides når arbeidet ble for strevsomt.
Av bokstavene lærte Erlend først de store. Siden han ikke umiddelbart var interessert, måtte undervisningen være både leken og morsom. Bokstavene fikk liv og ble til personer som møtte hverandre og snakket sammen. Å trekke sammen lyder var vanskelig, men han lærte ord og hele setninger utenat, og han fikk lov å bruke sin gode fantasi til å dikte opp og diktere historier.
Etter mye repetisjon og avskrift, samt Erlends gode hukommelse, ble lesekoden knekt. Da han var ferdig med 3. klasse og skulle begynne på Grødtvet, kunne han både lese og skrive.
Etter hvert tok Torgunn Heller over som assistent og fulgte ham ut ungdomsskolen.Hun og Erlend hadde fine engelsktimer, med fokus på sang, og på ord, uttrykk og små setninger. De svømte i svømmebasseng, dro på turer i nærområdet, og koste seg med skolekjøkken der Erlends pannekaker fikk topp karakter.
I norsk kunne de dramatisere eventyr på en leken og morsom måte. De leste bøker de fant på biblioteket, og snart leste Erlend Michael Endes «Om de ville 13» og «Emil i Lønneberget» helt selv. Han elsket å skrive lange brev til blant annet Torgunn, til familie, venner og labradoren Tussi. Lenge umulig å tyde, med en leken etterligning av løkkeskrift.
Skoletiden avsluttet Erlend på allmenn praktisk linje på Mysen videregående skole. Her fikk han god praktisk matteundervisning og Adl – trening. Han hadde musikktimer der de komponere sanger, lytte til musikk, sang viser av blant annet Prøysen, og dro på tur til Prøysenstua i Ringsaker. Erlend fikk dessuten utfolde seg gjennom tegning, og skrev gjerne tekst til bildene. Et prosjekt var da de malte kopier av Munchs maleri skrik, for så å dra til Munch museet i Oslo for å se originalen. Da svingte Erlend bokstavelig talt penselen og stortrivdes.
I norsk jobbet han blant annet med Rigmor Løes. Han skrev dikt, og til tross for at det er tydelig at han har fått hjelp med formuleringer og rytme, fikk han også stor frihet. Flere av diktene fikk da også en rettmessig plass på trykk i skolebladet Rudolf, under overskriften Erlend`s poesishjørne. De skrev dessuten tekst til bilder fra skoleturer og arrangementer, jobbet med folkeeventyr og med Peer Gynt. Gjerne i samspill, der den ene var Peer, og den andre gestaltet de andre rollene.
Erlend hadde tidlig sans for teater, og var spesielt glad i Ibsen og Peer Gynt. Han kan ha hørt pappa Knut Oddvar resitere fra Bukkerittet, og det var antakelig på Nordre Sletner på Slitu, den første biodynamiske gården i Norge, at han så en Peer Gynt forestilling første gang. Her, sammen med både praktikanter fra gården og folk fra det antroposofiske miljøet, var Erlend dessuten med i et julespill, som en av husvertene Maria og Josef møtte i Betlehem da de søkte husly.
Sanggleden var også stor. Hjemme kunne han synge av full hals til kassetter, Lp`er eller cd`er. Å synge fikk han også mulighet til i Puls, ledet av Torunn Bakken. Erlend var med som trofast solosanger, og hvis han ikke kunne sangene fra før, lærte han de relativt raskt. Erlend skrev selv om Puls i bladet Rudolf, avisa som den praktiske linja på Mysen videregående ga ut: «vi er 14 med psykisk utviklingshemning, og 6 bistandsytere. Jeg gleder meg til hver tirsdag, men det er mest moro med konserter».
VOKSENLIV
Nå skjedde store endringer i Erlends liv. Han var blitt myndig og skulle flytte hjemmefra. På Vidaråsen landsby i Vestfold bodde Erlend først i «Bestemorshus», oppkalt etter moren til Margit Engel, en av Vidaråsens grunnleggere. Deretter flyttet han til Johann Falkberget hus og bor nå i Janus Korczak hus. Her har han et stort rom med god plass til bøker, cd-er, dvd-er og bilder, og både pult og tv-krok. Som de andre bolighusene er også Janus Korczak et bofellesskap hvor landsbyboere og medarbeidere bor sammen. De møtes i fellesrom som kjøkken, stue og til måltider, husmøter og hyggelig samvær.
I landsbyen skal alle ha et meningsfullt arbeide å gå til hver dag, og de får tildelt oppgaver utfra evner og muligheter, det være seg husarbeid, gårdsbruket, gartneriet eller ved et eller flere av landsbyens mange verksteder. I mange år har Erlend jobbet ved vaskeriet, hvor det vaskes og strykes tøy fra hus og verksteder. Med trillebår henter han skittentøy og bringer det tilbake rent. Han bruker også trillebåren til å bringe matvarer og andre varer fra landsbybutikken til de som har bestilt. Dessuten jobber han ved malerverkstedet en dag i uka.
KUNSTNERISK UTFOLDELSE
På Vidaråsen er det fokus på kultur, og landsbyen har både et flott kapell og en stor sal hvor det holdes foredrag og konserter, vises teater, og hvor det holdes fester. Alle som kommer til Vidaråsen kan bidra til det kulturelle mangfoldet. For Erlends vedkommende kom møtet med Frode Nilstun til å bli særlig viktig. Som lærer så Frode verdien av at psykisk utviklingshemmede og barn med lærevansker, jobber med bevegelse og drama. Peer Gynt ble et nyttig verktøy, og gjennom «humor, sans for dramatikk og helbredende rytmer» fant han i Erlend en interesse-bror. Ikke bare for Ibsen og Peer Gynt, men også for visesang, og det var Alf Prøysen som førte dem sammen.
Snart inviterte Frode Erlend med til Larvik, hvor de sang viser for beboere og ansatte på pleiehjemmet der moren til Frode bodde. Men, spesielt vakte det jubel når Erlend fremførte monologer fra Peer Gynt. Sammen med Frode la han også ut på turne. På Grobunn i Stange, Solborg i Ringerige og Jøssåsen og Rotvoll i Trøndelag, antroposofiske steder med et tilbud til både ungdom og voksne, spilte de mor Åses død med Erlend som Peer og Frode som mor Åse. Erlend var dessuten den selvsagte Peer da Frode dramatiserte Peer Gynt med beboere på Vidaråsen. Han har «en akutt litterær åre. Dette kan han!», skrev Frode i boka «Vidaråsen. Livet i en Camphill-landsby.
Et annet initiativ som fikk stor betydning, var skriveverkstedet på Vidaråsen. Der ble det skrevet mye poesi, noe Erlend hadde et forhold til fra tiden på videregående. Frode var en av de gode hjelperne på verkstedet. Han forteller at han av og til kunne hjelpe til med linjeinndelingen, men at han først og fremst prøvde og inspirere og anerkjenne det Erlend skrev. Noen av diktene kom på trykk i Vidaråsens «Nytt fra posten» og i Landsbyliv 29 i forbindelse med Erlends 30-årsdag. Her står det at «han samler ord og vendinger fra litteraturen og setter det hele sammen på sin egen måte.»
MALERVERKSTEDET
Etter hvert flyttet Frode til Danmark, og med det var Peer Gynt-prosjektet over. Også skriveverkstedet sluttet å eksistere. Men en ny kunstnerisk aktivitet skulle snart få sin utfoldelse, og den kom fra et litt uventet hold. Erlend begynte å male. Da Bente Gyde Christensen overtok som maleverkstedsleder i 2017, spurte hun Erlend om han kunne tenke seg å jobbe der en dag i uka? Svaret hans kom kontant: «Da må det være i arbeidstiden!»
I prosessen med å skape et bilde står Erlend fritt. Han benytter akrylmaling, og finner først en farge som han maler med, før han finner den neste. Maleriene inneholder kun to eller tre farger. Betrakter man bildene hans, er det interessant å lese noe av det Hannes Weigert, en av initiativtakerne til verkstedet, skrev i Mennesket først og fremst, at det er kunsten som står i fokus og ikke handikappet. Malerverkstedet er ikke et terapeutikum eller et lærer-elev-sted. «Det handler ideelt sett om maleriet, uavhengig av hvilke forutsetninger du har når du er på verkstedet. … Kun det som viser seg i bildet, teller.» Hannes refererer til Rudolf Steiner, som mener at kunst kan frembringe noe usynlig, oversanselig, som ikke kan ses umiddelbart. Et skinn av ånd, som nettopp skinner fram, ved at det usynlige i mennesket og tilværelsen kommer til uttrykk og kan fornemmes av den som betrakter bildet.
Verkstedleder Bente foreslo overfor Erlends pappa, Knut Oddvar, at Erlend burde ha sin egen utstilling, en separatutstilling, siden bildene hans er så uttrykksfulle. Tidligere hadde Erlend sagt at han kunne tenke seg en utstilling på Tomter, et lite tettsted mellom Ski og Askim, fordi Knut Oddvar har hatt utstilling der tidligere.
I januar 2022 ble det holdt to vernissasjer for venner og bekjente i Galleri & Atelier Art To Be, midt under corona-restriksjonene. Erlend holdt selv åpningstalen og sa: «Jeg Erlend Solberg er hovedpersonen som står på plakaten. Da jeg begynte på malerverkstedet, så jeg bildene mine for første gang. Nå er det veldig mange bilder, og når jeg kommer igjen, vil jeg egentlig male enda flere.»
SOMMERFUGL
Jeg har lest i dine tanker
Spesielt et lite dikt
Diktet er i meg og deg
Og sommerfugl i vinterland et sted
vi setter oss ned i en brygge
Et lite sted for Henrik Wergeland
Og sommeren står for døren
– en sommerfugl
– en trekkfugl
Som sitter ved siden av deg i benken
SOL FOR EN DAG
Sol som er glad
Og lett å leve
Måne for en dag
Er beboerne
Landsbybeboere
Som lyser hver dag
Som lyser
Når de danser
Og sol for en dag
BARNET
Så liten som en spire
Så liten som en blomst
Er det som om bare solen er oppkomst
Hva er en kunstner
Som barn i eie har
Edvard Munch i barnevuggen
Nei bare kunstner har
Mange vet så mye
Hva kunstner får i dyd
Men bare kunstner er saken
Det slår jeg en slag over
Strek med munter og profil
Erlend Solberg