Broren min Erlend har downs syndrom. Han vokste opp i Askim, men bor i dag i Vidaråsen Landsby, et bofellesskap med bolighus, verksteder, gård, gartneri, butikk og et stort kulturhus.
Av: Audun Solberg
Erlend bor i Korczak hus, oppkalt etter den polsk jødiske forfatteren, legen og pedagogen Henryk Goldszmit (1878 – 1942), bedre kjent under forfatterpsydonymet Janus Korczak. Sommeren 2025 dro Erlend og jeg til Warzawa for å oppsøke noen minnesmerker og steder hvor Korczaks navn fortsatt lever.
Barnehjem for foreldreløse
I 1912 ble Korczak ansvarlig for barnehjemmet Dom Sierot. Her, blant foreldreløse jødiske barn, opplevde han hvordan barn som ble møtt med for mange krav, hverken tok ansvar for seg selv eller andre.
For Korczak var det viktig at barn må elskes og tas på alvor for den de er. Dessuten mente han at en kjærlighetsfull oppdragelse hvor barn møtes med solidaritet og medansvar er viktig hvis de skal vokse opp til frie, selvstendige og gode samfunnsborgere. I boka «Hvordan elske et barn» fra 1918, hvor et av kapitlene handler om barnehjemmet, presenterer han da også reformpedagogiske tanker om hvordan barna selv kan delta i ledelsen av hjemmet, få mulighet til å uttrykke egne tanker, og delta i beslutninger som angår det selv.
På besøk i Dom Sierot
Bygningen som rommet barnehjemmet Dom Sierot, står der fortsatt. Det er i dag et institutt som forvalter og videreutvikler arven etter Korczak. Gjennom et turistkontor kom vi i kontakt, og fikk lov å komme på besøk.
Utenfor bygningen sto det en byste av Korczak, og på innsiden fikk vi se den store salen som ble brukt både som spiserom og aktivitetsrom. Der hang det plansjer med info og bilder.
Solidaritet og medansvar
På Dom Sierot bodde det ca 100 barn. Hvert nytt barn fikk en fadder, slik at det lettere skulle finne seg til rette. Arbeidsoppgaver var fordelt ut fra hvilke evner og hvilken motivasjon barna hadde. For at de skulle kunne få andre oppgaver de ønsket seg, måtte de vise flid og anstrenge seg.
Hver måned ble det hengt opp nye arbeidsskjemaer på en anslagstavle. Der hang det både forordninger, beskjeder og annonser, hengt opp av voksne og av barn. I en avis ble alle forandringer, forbedringer, reformer og klagemål beskrevet. I en postkasse kunne barna legge brev og lapper. Slik kunne de kommunisere skriftlig, ikke bare muntlig, med pedagogene om ting de lurte på, noe de var uenige i etc.
Barna hadde behov for ulike ting som skrivebøker, blyanter og synåler, ting som ble delt ut eller kunne kjøpes til bestemte tider i en liten «butikk». Korczak så det dessuten som essensielt at barna hadde tilgang til et lite bibliotek med en ordliste, ordspråk, oppslagsbok, kart over byen, antologier, en almanakk og spill. Men også med plass til skriblerier av barna selv som dikt, gåter, vitser, drømmer etc.
Regelmessig ble det avholdt stormøter med alle barn og voksne tilstede. Da var det viktig at barna ble tatt på alvor, og at de kunne stole på at egne meninger hadde betydning for vurderinger og beslutninger som ble gjort.
Ting som kunne forstyrre ro og orden kom opp for kameratdomstolen. Alle hadde mulighet til å anmelde en voksen, et barn eller seg selv for å komme for sent, bråke, forstyrre, møkke til, ikke legge ting på plass, ikke ville arbeide, gjør ting slarvete etc. For de ukentlige møtene, ble det valgt nye dommere gjennom loddtrekning. De kunne gi forlatelse, gi kritikk, men hvis det ikke kom til noen forbedring, kunne navn og dom publiseres i avisen, på anslagstavlen etc. Siste utvei var midlertidig utvisning.
I noen saker kunne domstolen få hjelp. En sekretær (en voksen), som ellers hadde som oppgave å samle inn vitnemål og redigerer avisen, kunne be domstolsrådet om en utredning og hjelp til å avsi dom. I domstolsrådet satt det tre dommere og en pedagog for tre måneder av gangen.
Fra jødisk ghetto til Treblinka
På den jødiske kirkegården står det en skulptur av Korczak og barn han viser omsorg for. Omsorg helt inn i døden.
For, da den jødiske ghettoen i Warzawa ble opprettet i oktober 1940, måtte Korczak, voksne medhjelpere og barna flytte til lokaler innenfor ghettomurene. 5. august 1942 ble de imidlertid tvunget ut på en marsj gjennom ghettoen. Sammen med omkring 2000 andre barn og noen voksne kom de til Omslagsplatz. På Omslagsplatz ble de stuet om bord i godsvogner. Derfra gikk toget 100 km nord – østover med stoppested Treblinka. Tilintetgjørelsesleiren.
Korczak kunne ha unnsluppet. Han var en respektert lege og pedagog, og hadde mange polske venner. Ja, selv mange tyskere kjente godt til hans virke. Han hadde skrevet mange bøker og artikler om oppdragelse. Dessuten hadde han i mange år sitt eget radioprogram kalt «Den gamle doktoren». Korczak var imidlertid tro mot barna.
På besøk i Treblinka
Erlend og jeg kom til det lille tettstedet Malkinia med tog. Derfra tok vi taxi til Treblinka. Noen hundre meter fra selve dødsleiren ligger det i dag et museum. Derfra gikk vi til fots. Det var ikke spor etter brakker og gasskamre. De ble revet av nazistene, og marka ble pløyd. Men, det var bygd en perrong og lagt ut sviller, for å markere hvor togene stanset.
Ikke langt fra perrongen, på en stor gresslette midt i den lille skogen som omslutter stedet, er det et verdig minnesmerke over de døde.
Anslagsvis over 900 000 jøder og noen tusen rom mistet livet her (snl.no). Minnesmerket består av tusenvis av stein med ulik form og størrelse. 216 av dem bærer navnet på tettsteder og byer jødene kom fra. På en av dem står det på polsk «Janusz Korczak I dzieci», som ordrett oversatt blir «Janusz Korczak og barna».
Barnas rettigheter
Korczak, som hadde erfart barns lidelser under første verdenskrig, kom til å vie sitt liv til foreldreløse barn og barns rettigheter (212).
På denne tiden var også mange andre opptatt av rettighetsspørsmålet. Den første lederen for Redd barna, Eglantyne Jebb, utarbeidet sammen med blant annet lederen for Røde kors i Sverige, teksten til en deklarasjon som de ønsket at Folkeforbundet (forløperen til FN) skulle anta. Det skjedde i 1924 i Geneve, og ble6 en forløper til barnekovensjonen.
Korczak var en av de som ble engasjert i arbeidet med å få deklarasjonen godkjent. I deklarasjonen sto det at barn har rett til en god oppvekst med tilgang til mat, bosted og omsorg, og til oppdragelse og beskyttelse mot utnyttelse. Korczak mente imidlertid at det ikke var nok. Han nevner for eksempel tanke- og ytringsfrihet, barnets rett til «den dag som er» og dets «rett til å være som det er» (213). Det handler nettopp om å ta barnet på alvor, og gi det rom til å være med å bestemme. Om at barnet ikke må ses i et nytteperspektiv, der de skal formes inn i et samfunn og gi «avkastning», men at det pedagogiske virke og forventninger «avpasses i forhold til utviklingsnivå, interesser og personlige forutsetninger (115).
Kilder:
Janusz Korczak: Hur man alskar ett barn, Lararførlaget, 2016
Snl.no
