I Bibelen står det at alt har sin tid. Det er en tid for alt under himmelen. Og nå er det tid for å sørge. Hele Norge sørger. Vi har mistet vår kjære kong Harald.
Av: Kari Alvsvåg, biskop
Kongen vår var jo akkurat her. Med krykkene, med smilet og latteren og den spontane jubelen. Med tårene i øyekroken, med varmen, med den dype tryggheten. Vår dypt respekterte konge. Vår gode bestefar. Varm og nær og med stor kjærlighet til hele folket. Verdig, trygg og standhaftig i sin kongegjerning.
Det er tid for å minnes. Og når vi minnes kong Harald, veksler det raskt mellom tårer og latter. For kong Harald var en som elsket gode historier og var selv en fabelaktig taler. Tenk at kongen åpnet Stortingsmiddagen i oktober 2024 med ett ord; sar-ko-fag. Og så lo alle gjestene godt!
For statsbudsjettet for 2025 inneholdt overraskende en post på tjue millioner kroner til dronningen og kongens sarkofag. Det raste en hard debatt om det var rett å bruke så mye penger på et hvilested for våre fremtidige døde kongelige.Kongens spøk slo godt an, og løste opp i spenninger som måtte være blant Stortingsrepresentantene foran middagen på slottet. Han fortsatte spøken med å poengtere at han håpet sarkofagen ble godt polstret, slik at oppholdet blir behagelig, før han lakonisk la til: Vi skal jo være der en stund. Til mer latter fra Stortingsrepresentantene.
Ja, Kongen hadde timing og fintfølelse når det gjaldt å komme med rette ord i rett tid. Den forløsende åpningen av stortingsmiddagen, er bare et eksempel av utallige gode ord som kong Harald har delt med oss. I glede og i dyp, dyp sorg.
Talen i Oslo Spektrum etter det fryktelige terrorangrepet 22. juli viste hvor nær kong Harald var i folkets sorg. Med dyp medfølelse med de som hadde mistet sine, og med tårevåte kinn, trøstet han hele folket.
For kong Harald var kongelig, og samtidig et alminnelig menneske. Han var godt kjent med sorgens tunge og lange vandring.
Samtidig var kongen alltid på leting etter lykkelige øyeblikk, glede, samhold og det gode i livet.
For Kong Harald har vist oss dette også: At det nytter å kjempe og det nytter å tålmodig vente på at gode tider skal vende tilbake igjen, at livet igjen skal smile og at solen på nytt skal skinne på oss. Det går an å le også midt i det dypeste mørke.
Kong Harald strålte som sola selv da lykken besøkte ham og hans familie.
Og kongen lo og kastet hodet bakover, og gråt gledestårer når våre idrettshelter gjorde suksess. I hoppbakken, på skøytebanen, i langrennssporet og ikke minst på fotballbanen! I sommer kunne ikke kongen selv stå på tribunen når landslaget spilte glede og togetherness inn i hele folkesjela, men kong Harald kunne formidle at spillet var strålende og tapet bittert, der han satt på sin støttestol og tok imot Ståle Solbakkens trøstende hånd. Som en av oss. Men også som vår nasjons ubestridelige overhode.
Han hadde selv smakt det bitre tapet, da han som konkurranseseiler ikke oppnådde det målet kongen hadde siktet seg inn på. Han gav nesten opp seilingen da.
Men kongen tok seilingen opp igjen.
Et forbilde for oss også i dette. Det kommer en ny tid. Og det nytter å prøve igjen.
Jeg selv fikk æren av å gå ved kongens side i Fredrikstad domkirke i 2022, da jeg ble vigslet til biskop. Kongen gikk først inn, slik det høver seg, og stod ved sin stol mens hele den lange prosesjonen av syngende barn og ungdommer og voksne gikk inn. Da slutten av prosesjonen nærmet seg alteret, stanset den opp, og vi som da stod nærmest kongen fikk høre en konge som sang så vakkert, så vakkert fra dypet av hjertet; Nei, det trengs ingen blomster til graven, Jesus du stod opp og du bor blant oss. Våre øyne er til for å se deg. Hendene er til for å tjene deg. Halleluja! og tårene trillet nedover kongens kinn. Et øyeblikk vi aldri glemmer.
Til kirken kom kongen for å møte Gud i sorg og glede. I kirkehuset fant kong Harald rom for egen frykt i møte med gjerningen, da han ble konge ved kong Olavs død i 1991.
Kong Harald var ikke selvhøytidelig og hadde egentlig ikke en selvtillit som rakk til kongetjenesten, sa han selv. Men kongen trodde på den treenige Gud, og han ville bli signet i Nidarosdomen til sin kongetjeneste. For kongen kjente i sitt hjerte at også en konge trenger Gud og Guds kjærlighet og nåde og barmhjertighet.
Det har vært en ære for Den norske kirke å få være kong Haralds kirke.
Det har vært en ære å få være kong Haralds folk.
Takk for at du har gitt alt for Norge, gode kong Harald.
