Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Roller, selvbildet, øving, familie, tåle å bli sett
Etter julaften, når roen senker seg og alle inntrykkene har fått legge seg litt, tok jeg meg selv i å forestille meg livet uten de nærmeste rundt oss. Litrt sprøtt, jeg vet, men det funker. Det gir nytt perspektiv.
Hvordan ville det vært for barnet vårt. Hvordan det ville vært for oss voksne. Og jeg kjente raskt på en tomhet. Et liv uten de nærmeste hadde føltes fattigere.
Besteforeldre, søsken, svigerinner og svogere. De vi feirer høytider med. De som kjenner oss litt for godt. Når jeg setter det i perspektiv, er de utrolig få mennesker i en veldig stor verden. Og jeg har bevisst valgt å satse på dem.
Jeg har også bevisst valgt en livsstil som krever mye fokus og dedikasjon. Musikken er ikke bare et yrke for meg – den er lidenskap, uttrykk og en måte å bidra til verden på. Det gir lite rom for et stort sosialt liv. Vennskap krever tid, og vi har måttet prioritere hardt. Det betyr ikke at vi er mindre glade i mennesker – bare at vi har valgt annerledes. Musikere jobber når andre har fri. Og, vi øver istedenfor å se på TV. Dessuten ser vi på alle kunder, publikummere og mennesker vi møter på vår vei som venner. Vi møter så mange flotte mennesker.
Og nettopp derfor slo det meg noe i år:
Hvorfor holder jeg igjen meg selv akkurat der jeg burde kunne være mest fri?
Hvis det er noen jeg kan være fullt og helt meg selv sammen med, må det være de nærmeste. De er den tryggeste øvingsarenaen vi har for å tåle å bli sett. Familien er sjelden bare høflig – den er også ærlig. Noen ganger litt for ærlig. Men ekte.
Jeg tok meg i å velge bort temaer jeg kunne ønske å lufte, filtrere.
Vi filtrerer oss hele tiden ellers i livet. På jobb. Blant naboer. I sosiale medier, der responsen er umiddelbar: likes, visninger, meninger. Folk gjør seg opp en oppfatning uansett. Så hvorfor ikke heller være seg selv?
I år gjorde jeg det helt konkret. Midt på julaften strakk jeg ryggen på stuegulvet. Litt katt-ku. Alle vet jo at jeg driver med yoga. For meg er det ikke rart. For noen er det kanskje uvant. Men det fikk meg til å tenke: hvorfor skulle det være flaut å ta vare på kroppen sin?
Vi er alle litt rare. Og det er nettopp det som gir farge i hverdagen. En regnbue trenger alle fargene sine, da er den komplett. En familie er ikke sterk fordi alle er like, men fordi vi tåler hverandres ulikheter. Noen rynker kanskje litt på nesen innimellom. Det betyr ikke at de rynker på nesen av deg som menneske – bare av én ting du gjorde.
Ingen kan like alt ved oss. Men mange kan like mye. Forskjellige ting.
Og summen av det er mer enn nok.
Hvis det er ett sted vi ikke trenger å holde igjen, må det være blant de nærmeste. Hvorfor ellers feire den helligste kvelden i året sammen?
Så kanskje er dette en invitasjon:
Slipp skuldrene litt ned.
Vis deg som du er.
For er det noen som skal tåle det – så er det familien. Eller hva?
Hilsen Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE