Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Man sier at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det som forklaring, men jeg kjenner igjen forskjellen i hverdagen.
Når jeg har vært borte noen dager og kommer hjem igjen, kan lengselen se ulik ut. For ham handler det ofte om å kjenne oss trygge igjen gjennom fysisk nærhet. Hud mot hud. Stillhet. En arm rundt meg. For meg handler nærhet om noe som bygges gjennom dagen. I blikk, i ord, i små tegn på at vi ser hverandre. Når jeg har vært borte mangler vi begge noe. I vår relasjon.
Jeg husker en kveld der jeg sa det høyt. Ikke som kritikk, ikke som et krav. Bare som en forklaring. At kvinner ikke nødvendigvis mangler lyst, men at ønsket om nærhet ofte vokser gjennom emosjonell tilknytning. At det å bli sett i løpet av dagen gjør oss mer åpne, mer mottagelige.
Han svarte ikke med ord.
Han svarte med ro. Den kvelden var det bare kos. Ingen agenda. Bare det å være nær.
Neste morgen lå jeg og skrev morgensider da han la seg ved siden av meg. Tok seg tid. Strøk meg på armen. Kysset meg på kinnet. Ikke fordi noe skulle skje, men fordi han ville være der. Det var uvant, på en god måte. Mer nærvær enn handling.
Da datteren vår våknet, la hun merke til det. Hun har faktisk etterlyst at vi er mer kjærester. Mindre bare mamma og pappa. Kanskje barn ser det vi voksne glemmer midt i hverdagslogistikken.
Og det slo meg: Når jeg føler meg emosjonelt møtt, skjer det noe i kroppen min. Jeg slipper kontrollen litt. Jeg slutter å være på vakt.
Jeg blir leken når jeg slipper å være på vakt. Jeg blir vakker fordi jeg er uanstrengt.
En sterk mann er ikke den som presser frem nærhet. Det er heller ikke den som alltid gjør mest eller tar mest plass. En sterk mann er den som tåler kvinnens tempo. Som tilbyr ro, forutsigbarhet og emosjonell tilgjengelighet – uten krav.
Når det rommet finnes, åpner kvinnen seg.
Ikke fordi hun må. Men fordi hun vil.
Emosjonell tilknytning trenger ikke være store samtaler eller lange forklaringer. Noen ganger er det en hånd rundt hofta. Et kyss gjennom dusjdøra. At irritasjon byttes ut med ømhet. Små valg som sier: Jeg ser deg. Jeg vil deg vel.
For mange foreldre forsvinner kjæresterollen litt i årene som går. Ansvar tar plass. Rutiner overtar. Men kanskje veien tilbake ikke er så komplisert. Kanskje den starter i det helt enkle.
Ikke mer innhold. Men mer nærvær.
For kanskje er det ikke romantikken vi mangler. Kanskje er det motet til å være myke i det vanlige.
Å legge seg ned ved siden av hverandre. Bli litt.
Velge nærhet før effektivitet.
Kanskje er dette den virkelige intimiteten.
Å bli valgt, helt konkret, midt i hverdagen.
Igjen og igjen.
Hilsen Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
