Rakstingen Kristoffer Sørensen deltok i «The Voice» i fjor og kom helt til semifinalen.
Med over 2,4 millioner streams på Spotify og over en million avspillinger av de mest populære låtene på YouTube, har stemmeprakten blitt lagt merke til langt ut over landets grenser.
Nå står solokonserter, festivaler og miniturne på kalenderen. Ett år har gått, så hva har skjedd?
– Alt har skjedd! Jeg har egentlig fått til mye av det jeg ville få til. Jeg ønsket at «The Voice» skulle bety noe. Når jeg først ble med og kom så langt, så ville jeg bruke det til noe. Siden den gang har jeg prøvd å spille på det jeg kan, sagt ja til så mye som mulig og brukt det nye nettverket mitt. Det nye nettverket har jeg blant annet fått via Ina Wroldsen og via «The Voice»-crewet. Alt som skjer nå, kan på en måte spores tilbake til den deltagelsen. Følelsen av å ha røket ut er på en måte borte. Jeg befinner meg i samme kapittel som for ett år siden, eller rettere sagt i samme bok. Jeg føler jeg har tatt en mental tatovering og ser ingen annen utvei enn å følge det sporet jeg er på nå, forteller han.
(Saken fortsetter under)

Den nye hverdagen
– Hverdagen er nå en balanse mellom spillejobber og forberedelser til nye. Forberedelsene tar heldigvis mindre tid nå, da jeg kan mange av låtene godt. Den største utfordringen er i alt som skjer før og etter konsertene. Halvparten av jobben min består av å svare på e-post og markedsføre meg selv. Jeg har opprettet firma og måttet lære meg hvordan business i musikkbransjen fungerer. Det å lære seg «folk» og møte de på sitt vis, har vist seg å være essensielt. Så er jeg jo heldig å få hjelp fra mange andre. Selv om jeg spiller alene, så har jeg flere rundt meg som hjelper til. Ved å ikke jobbe med noen, så jobber jeg med alle! Nå er det en tydelig progresjon. I en periode var litt kaotisk. Jeg var jo redd for at dette plutselig skulle ende og takket dermed ja til alt. Dessverre er det mye rart i denne bransjen. Folk som bruker mye store ord, uten at ting er slik det først blir lagt fram. Nå er jeg mer selektiv, men har masse å gjøre i år, sier han.
Ved å ikke jobbe med noen, jobber jeg med alle!
– Jeg jobber fortsatt som bartender, men har trappet ned og jobber i baren ved behov. Det er en sosial og hyggelig jobb. Samtidig er det helt klart ett sted hvor man kan knytte gode kontakter, som igjen kan føre til spillejobber. Som «Du! Jeg kjenner en fyr, som booker sangere til Vestlandet. Han mailer deg i morgen». Det er en sann historie som har ført til at jeg skal på en miniturne i mai. Og Geir som var trommeslager på konserten i Arendal tidligere i år, ble jeg også kjent med der.
(Saken fortsetter under)

«Syngende viking»
Eksponering i sosiale medier er uvurderlig når en musikk-karriere skal bygges opp. På Instagram, TikTok og YouTube er det laget ulike filmer med lister, der Kristoffers opptrender på «The Voice» er inkludert.
– Jeg har fått tilsendt flere av dem. Det håpet jeg jo egentlig på, for det er litt typisk at rockere får egne lister. Da lever jo deltagelsen i «The Voice» litt lenger også. Samtidig er det litt rart å forholde seg til det. Når jeg har sunget og levert bidraget mitt, så klippes det og redigeres av andre og alt forsvinner ut av min kontroll. Så det er litt rart, men veldig moro.
(Saken fortsetter under.)
Det å være på TV, fører jo også litt oppmerksomhet med seg. Hvordan synes du det er?
– Det er mindre selfies på trikken nå, men folk kjenner meg ofte igjen på puben der jeg jobber. Fire karer kommer inn, en kjenner meg igjen og det er alltid artig å høre han forklare de tre andre hvem jeg er og hvordan han oppfatter meg. Man lærer seg selv å kjenne, ved å høre på andre snakke om en. I Oslo er folk mer blaserte, mens i distriktene er det mer spørsmål om selfies og kommentarer som «jeg kjenner igjen deg fra tv», «hørte akkurat på deg i bilen», «du er på spillelista mi» og det er skikkelig moro!.
(Saken fortsetter under)

Melding fra en kjent artist
Hva er det beste som har skjedd det siste året?
– Der er det veldig mange ting å velge mellom. Alt fra menneskene jeg har fått møte til muligheter som har dukket opp. Men det råeste er da jeg satt på toget til Askim og fikk melding av Greg Holden. På blind audition sang jeg hans «Lost boy» og han sendte en hyggelig melding om den opptredenen. Det var stort, og den meldingen skal rammes inn og henges opp, smiler han.
Solokonserter
I slutten av januar holdt han solokonsert i Arendal. Kvelden var en akustisk reise, med en god miks av kjente låter og noen nye innslag. Kristoffer trollbandt publikum med sin kraftige stemme og humoristiske historier imellom.
(Saken fortsetter under)

– Jeg hadde noen forsiktige forhåpninger til denne kvelden. Både fordi solokonserter ikke er det jeg gjør mest av. Det går lenge mellom hver gang og jeg vet jo aldri hva slags folk som møter opp. Jeg blir ikke klok på hvem som er målgruppen min, sier han.
(Saken fortsetter under)

Foto: Lise Mari Karlsen Sørvær
På denne konserten var det ett variert og veldig engasjert publikum fra tenåringer til pensjonister. Da konserten var ferdig var det noen damer som hadde ett sterkt låtønske og ga seg ikke, før han spilte «Sound of silence».
Hva var grunnen til at den ikke var på spillelisten i utgangspunktet?
– Den låta er så mektig og dette underbygges av trommer og bass, så å spille den på akustisk gitar var ikke noe jeg ville satse på. Men så gjorde jeg det publikum ønsket, også ble det bra likevel. Hele konserten gikk så bra, at jeg skal tilbake til sommeren.
(Saken fortsetter under)

Fra konsert i Oslo til festival i Nederland
– Torsdag (i dag) skal jeg ha konsert i Oslo og neste uke spiller jeg i Trondheim. I mai blir det en miniturne på Vestlandet. I juni skal jeg tilbake til Arendal og i juli skal jeg synge på Haring rockfestival i Nederland. Der skal jeg være med i ett slags «husband» som de setter opp hvert år, med medlemmer fra ulike band. De andre medlemmene i dette bandet er fra ganske profilerte band, så dette gleder jeg meg til.
– I tillegg skal jeg på ett par festivaler, med bandet mitt Havari. Havari er det morsomste jeg gjør og solokonsertene er de mest innbringene. Foreløpig fungerer det veldig fint å holde på med begge deler.
(Saken fortsetter under)

Inspirasjon til låtskriving.
Under ett intervju med radioprogrammet «Gammal Maiden» er du positiv, engasjert og det er bra med trøkk. Så sier du «det er i fine omgivelser jeg slokner litt, for da er det ingen grunn til å være på tærne lenger». Den var dyp! Hva la du i det?
– Man skal aldri ha det for bra, hvis man skal være kreativ og skrive låter. Jeg er i en «dupp» akkurat nå og har litt for god tid til neste arrangement. Når det ikke brenner noe sted, mister jeg konsentrasjonen og blir treig. Jeg liker å være i den modusen hvor jeg er stressa og kanskje litt nervøs, da blir jeg veldig konsentrert. Det er ting man vil, burde og må. Vil, er vanskelig, for hva er det jeg vil liksom? Burde, er greit. Det kan man fikse i morgen. Men må er så deilig, for det blir nesten gjort av seg selv. Fordi det må jeg og da blir det gjort. Inspirasjon finner jeg i en kombinasjon av dårlig tid og ansvarsfølelse. I disse dager skal jeg også spille inn en ny sololåt. Inspirasjonen er «vi trenger en låt».
(Saken fortsetter under vårt tidligere intervju med Kristoffer)
– Min metode når jeg skriver musikk er at jeg finner en til to setninger, så vokser låten fra de setningene. Det fine med tekstskriving er at halve jobben ligger hos lytteren. Jeg kan ha en mening med teksten, men det er først når en lytter hører sangen, tolker den og «bruker den til noe» at den får en mening. Så jeg går stort sett alltid rundt med en lapp i lomma som jeg skribler på.»
Når får hjembygda og folket i Indre Østfold se deg på en lokal scene?
– Jeg har noen konserter på blokka, men ingenting er spikret enda. Men jeg vil jo gjerne spille lokalt om det skulle bli muligheter for det, avslutter han.