Kristoffer Sørensen (25) fra Rakkestad er aktuell i sangkonkurransen «The Voice» på TV2. I kveld er det bare å benke seg foran tv-en, for da skal han til pers i knockout.
Den unge rakstingen har imponert både mentorer og publikum med sin kraftfulle flotte stemme. Til daglig jobber han som bartender, har en kommunal omsorgsstilling og er vokalist i bandet Havari. På en liten trivelig pub på Grünerløkka møter Indre24 en høy, blid, trygg, trivelig og en smule filosofisk kar.
Siden runde to på The Voice har det blitt mer eksponering og hva tenker du om det?
– Det er uvant. Eller det kan jeg ikke si lenger. Men det er fortsatt fremmed.
Kortversjonen av historien
Kristoffer har vokst opp i Rakkestad. Her har han både vært engasjert i «Ungdommens kulturmønstring UKM» som blant annet konferansier.
– Bandet jeg spilte i da meldte oss på UKM hvert år, for da fikk vi spille. Jeg har også vært en kjapp tur innom ungdomsrådet i Rakkestad.
Han fullførte medie- og kommunikasjon på Mysen videregående og avsluttet karrieren der som cowboy i russerevyen.
(Saken fortsetter under)
Etter dette var han en tur innom en folkehøyskole. Deretter ble det tre år med studier i Trondheim. Der tok han bachelor i filmvitenskap og startet bandet Havari. De siste to årene har han bodd i Oslo.
I ett intervju med deg når du var 16 år, leste jeg at du hadde lyst å jobbe i P3. Er det fortsatt ett ønske?
– Hehe, sa jeg det? Ja, det hadde vært spennende! De utlyser vikariater noen ganger i året og jeg har søkt på ett par av de. Problemet er at det har også alle andre gjort. Men det var jo i utgangspunktet det som var planen for yrkesveien. Nå åpner det seg flere og andre muligheter. Etter at jeg har vært på tv to ganger, begynner folk å få med seg hva jeg kan og hvem jeg er. I Norge er det ikke så mange mannlige vokalister på min alder i rockesjangeren. Det markedet er ganske lite. Jeg vil ikke «jinxe» noe, men det har vært noen spennende henvendelser.
Starten på sangkarrieren
Å synge i band har han gjort i mange år.
– For omtrent 10 år siden var jeg med på å starte ett band i Rakkestad. Vi var en gjeng kids og alle ville spille gitar. Så da måtte vi fordele litt da. Tre av oss fikk spille gitar, fjerdemann…han hadde ett keyboard fra før og sistemann fikk beskjed om at du må bare lære deg å spille trommer. Runde to ble da, hvem skal synge? Det ble loddtrekning og jeg «tapte». Angrer ikke på det i dag, for nå har jo det begynt «å bære litt frukter» og sånn. Men i bandet Havari har jeg vært vokalist fra første dag.
(Saken forsetter under)
Panikkmodus førte til suksess
For fire uker siden vant han duellen mot Tage Hamre Skar. Gjennom cover av sangen «Leave a Light On» av Tom Walker dro han skikkelig på flere ganger.
Med ett glimt i øyet beskriver Espen Lind duellen «litt som å bli overkjørt av en dampveivals. Stort, mektig og kult». Hva tenker du om fremføringen nå?
– Det angrer jeg ikke på. Det var imot all regi at jeg dro på som jeg gjorde. Jeg gjorde ikke det på lydprøvene. Men jeg sang litt feil på første del. Var litt på «tå hev» og hadde ikke sangen helt under huden og alt var litt fremmed. Da gikk jeg litt i panikkmodus og bare klinte til i ren affekt. Så viser det seg i ettertid at det er det alle har likt. Til og med Ina (Wroldsen).
Hvilken låt håpet du på?
– Jeg hadde egentlig ingen ønsker. Men i ettertid fikk jeg vite av en i produksjonen at de holdt på å gi oss «Iris» av «Goo Goo Dolls». Fyttirakker`n, hvor bra hadde ikke det vært. Det er en låt jeg aldri har sunget, men hørt masse på. Men, det ble jo bra likevel.
I kveld er det knockout. Neste låt er fortsatt rock eller?
– Det gleder jeg meg til! Nei, det er akkurat det, det ikke er. Jeg har ikke lov å si hva jeg skal synge, men det jeg kan si er at det er en personlig gammel favoritt og en låt som Ina foreslo. Jeg fikk mange forslag fra produksjonen, men i denne omgangen bestemmer jeg mer selv hva jeg skal synge. Dette er jo TV i beste sendetid og låten må være noe folk kjenner og som ikke er for sær.
(Saken fortsetter under)
Den unike og mektige stemmen
Kommentarfeltene på YouTube og TikTok til låtene han har sunget på «The Voice», flommer over av begeistring for stemmen. Ordene gåsehud og mektig gjentas ofte. Noen forteller at de ikke har forstått det virkelige budskapet i låten, før de har hørt denne versjonen.
Andre kommenterer «En viking med ett mykt hjerte», «Odins torden på scenen i Norge», «Stemmen kan høres til Pluto, han er fantastisk!», «Jeg vil høre albumet til fyren med raspete stemmen» og «Kristoffer er en pop-rock vokalist i verdensklassen!»
Men hva er det fineste komplementet du har fått?
– I en episode av «Sofa» filmes ei lita jente på 6-7 år og hun er datteren til en komiker. Når hun hører meg synge, bryter hun spontant ut at hun skulle ønske han med det lange håret var faren hennes. Det var litt av ett kompliment og ett som virkelig skiller seg ut. Men for stemmen så synes jeg det er mye hyggelige kommentarer i kommentarfeltene på YouTube. Ekstra artig er det med tilbakemeldinger fra bransjefolk som kan musikk. Det er stort. De er ikke nødt til å si det, men de omgås mye flinke folk og da knytter man det jo ekstra til brystet.
Mange utrykker ønske om å høre deg synge låter av for eksempel Disturbed, Metallica, Pink Floyd, Creed, Nickelback og Takida. Noen artister lager Youtube kanal med coverlåter. Er det mulighet for at du vil gjøre det?
– Hmm, har egentlig ikke tenkt noe på det. Vet rett og slett ikke om jeg har tid. Tenker at tiden kommer til å gå med på Havari og alt annet som måtte komme i kjølvannet av «The Voice».
(Saken fortsetter under)
Fremtiden
Hva liker du å høre på selv?
– Når jeg hører på musikk så går det mye i Tom Waits, Ozzy Osbourne, Motörhead og Metallica. Jeg har hørt vanvittig mye på Metallica i barndommen og det var nok vokalisten der som satt standarden. Det er nok også derfor jeg synger så høyt. Underbevisst har jeg nok bestemt meg for at høy sang er god sang. Samtidig misunner jeg folk som synger lavere, de kan øve hvor som helst mens jeg varmer opp på 100 db.
Hva er drømmen videre?
– Drømmen nå er å synge på regelmessig basis, rett og slett være skikkelig busy med å synge. Ikke bare stikke innom «The Voice» annenhver måned, eller ha konsert med bandet Havari i ny og ne. Jeg vil jobbe meg skikkelig sliten på det, få lov til å kjenne på å ha sunget så mye at jeg blir utmattet av det. I dag er det ett privilegium å være opptatt med musikk.
Hva gleder du deg til?
– Jeg gleder meg til at ting kommer på TV. At jeg slipper alle hemmeligheter og ting jeg gjerne skulle sagt til deg nå, ikke er noen hemmelighet lenger. Man går jo nesten rundt gravid med hele «The Voice prosjektet», fra september i fjor til nå.
(Saken fortsetter under)
Hverdagen
Hva liker du å gjøre på fritiden?
– Jeg er ofte med på quiz. Der er jeg sterk. Ellers liker jeg å sitte på rommet i kollektivet og høre på musikk, mens jeg pusler med ett eller annet. Eller ta en tur ut på Grünerløkka. Det er ikke noe jeg planlegger å gjøre, men noe jeg ender opp med å gjøre. Jeg er ikke en fyr som legger mye planer, men agerer fra dag til dag. Så spiller jeg mye med bandet, da. Havari har fått en del eksponering via «The Voice». Nå har vi vært i studio og spilt inn en plate, som vi vil gi ut etter «The Voice».
Med Havari synger du bare på norsk, men hvilket språk liker du best å synge på?
– Det er enklere å synge på engelsk, banale setninger kan høres bra ut. Men på norsk må man studere de som har knekt koden, som Dumdum Boys. Sang på norsk er ett skumlere territorium, men gir desto mer mestring når man får det til.
Oppmerksomheten
Merker du mer oppmerksomhet nå?
– Ja, jeg kjenner det. Ta bussen og sånn er litt annerledes. Folk nikker eller holder blikkontakt litt lenger enn vanlig. Og etter klokken 02 på natten blir folk veldig åpne og kommenterer TV- opptredenene. Det er litt uvant. På sosiale medier, spesielt på Instagram kommer det mye hyggelig, folk sender meldinger og vil bare vil sette ord på det de synes og vil hilse også videre. Det synes jeg er veldig allright. Ellers har jeg blitt mer selvbevisst. Før var det ingen utenom familien, kompisene og de jeg jobber med som kjente meg, mens nå må jeg tenke to ganger på hva jeg gjør. Det er en ny hverdag å venne seg til.
Tilbake til landsbygda?
Frister det å flytte tilbake?
– Ikke nå, for nå er det så mye som skjer. Fordelen med å bo i Oslo nå er at her kan man plutselig møte folk på butikken, som er platesjef eller manager også videre. Det er en bitte liten høykonsentrert verden, så nei jeg kan ikke flytte tilbake til bygda nå. Men aldri si aldri. Når jeg flyttet fra Rakkestad var jeg veldig klar for å oppleve noe annet og litt redd for å bli. Blir man på bygda litt for lenge, så blir man der for alltid. Men det har jeg begynt med å sette pris på med Rakkestad og Indre Østfold nå er at det er litt lite og det er stille.
– Jeg bor rett ved en foss i Akerselva og trikken kjører forbi. Det er aldri stille. Oslo har ett annet desibel nivå. Men det er ikke noe jeg klager på. Jeg var på besøk i Rakkestad for kort tid siden. Det å gå av toget, se den lille bygda jeg vokste opp i, se steder jeg pleide å gå er nostalgisk for meg. Moren min bodde en periode i Østbygda og der var det ikke vei en gang, bare skau og stjerner. Det er faktisk litt deilig det også, avslutter han.
ANNONSE
ANNONSE