Samer og Indre Østfold – henger det sammen? I største grad. Det bor mange her som i større eller mindre grad identifiserer seg med samisk kultur og språk og det var en opplevelse å få feire 6. februar i Trøgstad på selve dagen.
Av: Kjersti Marken, sokneprest i Trøgstad og Båstad
En av utfordringene med om man er same eller ei, er hvor tynt skal sameblodet være før man ikke er same. Merete sa det fint på gudstjenesten i Trøgstad kirke:
– Det finnes ingen brøk eller prosenter for å være same. Same er same og norsk, same er begge deler.
Hun var en av flere som hadde innlegg i tillegg til prekenen til Prost Kjartan Bergslid. Liv Jorun Balto Strønes var tekstleser iført vakker kofte. Hun tok også ordet på festen etterpå og fortalte litt om hvordan det var å vokse opp som same i Aurskog-Høland.
(Saken fortsetter under)
For øvrig medvirket menighetens faste ansatte og frivillige i gudstjenesten – med Toril Aas i klokketårnet og Natalia Bourlachenko på orgelkrakken.
Alvilde Balto Myhrvold og Ine Naasen både joiket og sang. Anita Stensgård og Renate Berger fortalte om hvordan det var å anskaffe en samekofte i Indre Østfold til en sjuåring som ville ha kofte i 17. mai toget. De joiket også sammen med Tosebygda sangkor.
Det var i grunnen mye joik i Trøgstad 6. februar. Om det aldri har vært joik i kirka før, så fikk vi høre til gangs på feiringen – da Ambolten startet gudstjenesten med å synge Nattjoik av Frode Fjellheim. Gudstjenesten fortsatte med at alle stod og sang den samiske nasjonalsangen.
(Saken fortsetter under)
Etter gudstjenesten inviterte Trøgstad menighetsråd, Kjartan Bergslid og sokneprest Marken til samisk fest på Kirkestallen. Her ble det servert bidos – som er en lett lapskaus med reinkjøtt som hovedingrediens. Veldig godt!
– Vi gjør ikke dette fordi det nå er politisk korrekt, men fordi det er det riktige å gjøre, sier Kjersti Marken, sokneprest i Trøgstad og Båstad, med noen års bakgrunn fra sør-samisk område på Helgeland i Nordland.
Prost Kjartan Bergslid på sin side begynte sin prestegjerning i Nordkapp, og med åtte år i området har han et tett og godt forhold til den samiske kulturen og det var han som skaffet margbein til krafta.
(Saken fortsetter under)
Man kan ikke konvertere til same slik man kan for eksempel til å bli jøde. For å være same må man ha samisk blodsbakgrunn. Desto mer gledelig er det at flere og flere får tilbake sin identitet og sin historie etter som innholdet i Sannhets og forsoningskommisjonen blir bedre og bedre kjent.
Merete Huser var en av dem som hadde innlegg i Trøgstad kirke i går – hun fortalte om en mamma som hadde vokst opp som yngst i en søskenflokk på 12 i Storbukt ved Kvalsund, litt sør for Hammerfest – med sauer og kyr, de levde nært naturen og havet og snakket sjøsamisk.
Den 4. november 1944 ble befolkningen tvangsevakuert, alle bygninger brent og alle husdyr drept. Noen kom tilbake til gjenreiste hus, men mange ble igjen sørpå – så også min mamma. Så jeg er vokst opp i Oslo, og jeg opplevde at mamma dyttet unna sin samiske side for å tilpasse seg livet i Oslo. Det kom ofte tårer når det ble snakk om hennes oppvekst, og evakueringen. Hun taklet for eksempel ikke se store bål, det fikk fram minner om da huset deres ble brent.
(Saken fortsetter under)
Men, jeg husker at mamma ropte på meg for at jeg skulle få marg fra kraftbein, og det var stas med fenalår fra Finnmark som hun spikket på og delte ut med ærbødighet. Jeg følte det som om jeg ble tildelt viktige biter av hennes barndom og samiske kultur på den måten. Selv har jeg egentlig ingen kunnskap om hva et samisk liv er eller ikke er, bortsett fra det jeg selv vokste opp med. Jeg hadde kontakt med tanter som var etablert fra nord til sør i landet.
Alle var samer i min verden, og jeg lærte at samisk kulturarv handler om mye mer enn kofter og reindrift.
Jeg har alltid vært opptatt av det som er ekte og naturlig, fortsetter Merete. – Jeg har alltid vært opptatt av å ha sterk tilknytning til dyr og natur. Mon tro om det skyldes mine samiske gener? I hele mitt liv har jeg vernet om min samiske arv, men bare i situasjoner der jeg føler meg trygg, har jeg klart å vise samisk identitet. Jeg har ofte spurt meg selv hva som har skapt min ambivalente tilbakeholdenhet. Den nærmeste familien min stod jo så støtt med samiskinspirerte klær og kofter. Så vi har alle vokst opp med felles tilknytning til Finnmark hvor våre mødres bakgrunn stod så sterkt.
Jeg har dyttet det hele vekk, og snakket om noe annet. Kan det ha å gjøre med at jeg som barn – iført kofte på 17. mai, ble noe man fotograferte og glodde på – en kuriositet. Mamma ville beskytte meg mot dette, og kofta ble ikke brukt av meg mer. Men den lille kofta er fortsatt i familien, og brukes i dag av barnebarnet til min kusine.
I dag er jeg glad i mine skaller og mitt samiske sjal, er stolt og sterk, og hakker, strikker og maler med samisk uttrykk. Jeg kjenner glede når min søster, nevø og niese bærer kofter med selvfølgelig stolthet. Jeg er glad for å ha fått dele dette med dere her i kirken nå – for meg kjennes det som å ha fått, og våget å ta i bruk en gave. Så, takk fra meg, same og norsk, eller rett og slett bare et menneske.
Trøgstad menighet valgte å gjennomføre et arrangement på selve dagen – 6. februar som var den dagen da man gjennomførte det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, ledet av Elsa Laula Renberg fra Helgelandsområdet. En liten kvinne med stort mot.
– Vi håper vi har startet en tradisjon i dag. Dette vil vi gjøre igjen neste år! Lihkku beivviin!, avslutter Bergslid.
ANNONSE