Jonas Greni og Jørgen Herleiksplass Lie åpner lørdag 13. august en utstilling med maleri i Indre Østfold Kunstforening: «Flytende kortshus».
De to kunstnerne er ganske nyutdannede, og representerer det man kan kalle en ny giv og interesse for maleriet. De fremstår som uavhengige av den sterke maleritradisjonen fra slutten av forrige århundre, men arbeider også i sterk kontrast til den konseptuelle tankegangen som har hersket på kunstakademiene siden. Det har gitt dem en fri og uavhengig rolle på kunstscenen, og resultert i oppsiktsvekkende friske og originale malerier. Lekent og uhemmet reiser de gjennom maleriets historie hvor de lar det figurative og abstrakte uproblematisk leve side ved side, men uten at de maleriske kvalitetene skygger for et eksistensielt alvor.
Jonas Greni (f.1987, Oslo) fra Enebakk er utdannet ved Einar Granum kunstfagskole, Bachelor fra kunstakademiet i Trondheim og mastergrad fra Kunstakademiet i Bergen.
I utstillingen er det uten unntak malerier men Greni jobber også med grafikk, akvarell, tegning og analog fotografi.
Greni`s malerier er figurative med abstrakte elementer. Motivene er ofte hverdagslige settinger og objekter. Disse blir satt sammen, bearbeidet og gitt en ny verdi i maleriet.
Tidligere har Greni jobbet med temaet; «opplevelsen av å være flere steder samtidig».Nå er dette temaet strippet ned. De nye maleriene er en serie malerier av rom og landskap som kan virke drømmende.Alle med et melankolsk og lengtende utrykk.
Kunstneren sier selv:
«Jeg har vokst opp i et vanlig boligfelt på flateby, i Enebakk utenfor Oslo. Jeg tror dette stedet har hatt stor påvirkning for det estetiske uttrykket i mine malerier.
Av en eller annen grunn har de gangene det var halvmørkt, mens jeg gikk alene i området der vi bodde, i mine egene tanker, satt spor i meg.
Hvert sted forteller sin egen historie. Og har sin egen stemning.
Den skumle stien som var snarveien mellom bussholdeplassen og løkka feltet.Lyset fra bensinstasjonen en mørk høstkveld. Tjernet som vi badet i tidlig på dagen som nå plutselig var blitt mørkt og virket truende. Jeg lager bilder som folk kan tolke uten tekst og tittel. Historien folk lager selv når de ser maleriene er om ikke mer, veldig ofte like interessant som min egen ide.»
Jørgen Herleiksplass Lie, JHL, f. 1990 Bergen, har sin utdanning fra Einar Granum Kunstfagskole, Kunstakademiet i Bergen, Hochschule für Grafik und Buchkunst i Leipzig og mastergraden sin fra Kunstakademiet i Oslo.
Hans produksjon inkluderer olje-maleri, tegning, akvarell og grafiske arbeider. Han arbeider simultant med flere serier og medier, fra uformelle og raskt malte bilder til mer bearbeidede og formelle malerier, i store så vel som intime formater. Arbeidene hans utforsker en metodisk og intuitiv arbeidsprosess og inneholder både kontinuitet og variasjon, hvor det oppstår et rikt visuelt vokabular. Arbeidene åpner opp et rom for dialog og refleksjon, og oppmuntrer betrakteren til å utforske lag av maling og tyde kryptiske symboler, som på en reise gjennom maleriets historie. Det er derfor ikke en fornektelse av fortiden eller fremtiden, men et kjærlighetsbrev til maleriet.
Hos JHL ser vi ofte lignende motiver stå opp mot hverandre og utstillinger som er fulle av malerier i forskjellige stilarter. Hans mangfold i produksjon har kapasitet til å ta betrakteren med på en reise. Han ser ikke ut til å være bundet til høytidelige ideer eller sjangre. Betrakteren er innom mange steder, og når man er ferdig, kan man bli usikker på hvor en befinner seg. Utstillingene kan bevisstgjør at alt en tenker om det en ser, står i forhold til noe en har sett.
I oppvoksten levde JHL i land og kulturer på flere kontinent, og dette har bidratt til hans fascinasjon for ideen om at ingenting kan sees og forstås på nøyaktig samme måte. Den senere tid har JHL jobbet med skillet mellom abstraksjon og figurasjon. Han setter pris på hva som kan oppstå i prossessen, ofte kan det som oppstår fungere som kilde til nye verk. På mange måter lager han skitsene til slutt.
Om sine egne malerier sier han: «Da jeg var 10 år gammel hadde jeg en discman med albumet «By the way» av Red Hot Chili Peppers og jeg trodde jeg kunne alle sangene utenat. Jeg sang med og lagde mine egne ord ut i fra hva jeg hørte, til tross for at jeg verken var moden nok eller hadde god nok engelsk til å forstå hva som faktisk ble sagt. Betydningen ble til etterhvert, avhengig av hvor jeg hørte sangene, og når jeg hørte dem, ble betydningen farget av selve musikken. Sjelden har musikk fungert bedre for meg, og slik ønsker jeg også at maleriene mine skal fungere for andre.
Jeg synes det er interessant å utfordre det vi ser, og hvorfor vi ser det vi ser. Den som maler kan ha alle mulige grunner til å male et maleri, men når du stiller ut et maleri handler det om hva tilskueren opplever og maleriets funksjon.
Det jeg synes er magisk med å male, er at det skaper en mulighet til å ta sjansen på å reflektere og ta stilling, uten å bli fortalt hva man skal mene.»
JHLs siste arbeider viser en økt fremmedartethet. Ved første blikk dukker det opp former og tegn som samtidig trekker seg tilbake fra gjenkjennelse og konfronterer betrakteren som merkelige tilstedeværelser. JHL skaper dem fritt og lekent fra sin indre fantasiverden ved å bruke en metode han kaller «automatisk biomimik». Metoden han arbeider ut fra, lar maleriene gjennomgå en kompromissløs og intuitiv prosess, der ikke er knyttet noen forventning til maleriets slutt eller begynnelse. Han levendegjør naturens leksjoner og former sitt eget alfabetet. Han bruker og imiterer naturen som inspirasjon til design eller prosesser med mål om å lage malerier som ikke kunne vært annerledes. Maleriene bare er der, umiskjennelig seg selv.
ANNONSE
