Beredskap eller butikk?

Opprinnelig skjedde utbygging av vannkraft parallelt med utvikling av ny teknologi og industri.

  • Av: Øystein Østre

I denne symbiosen oppsto et norsk industrieventyr som skaffet etterspurt nitrogen til landbruket, og som etter hvert vokste på mange andre områder. Tidlig fikk vi på plass et lovverk som regulerte varig eierskapet til kraftverk, og i dag er fortsatt Statens rettigheter til eierskap hjemlet i loven.

Som kjent ble det etablert et marked for elektrisk kraft i 1991. Den opprinnelige binding mellom kraftproduksjon og industri ble løst, og industrien måtte etter hvert skaffe seg elektrisk kraft i dette markedet. Nå ble Nord-Europa markedet ved at kabler ble bygd til Tyskland, i tillegg til det allerede eksisterende samarbeid i Norden. Utveksling av strøm har vært god butikk både for kraftprodusenter og linjeeiere, og det har også i lange perioder gitt privatkundene lave priser.

For at et marked skal være tilnærmet stabilt over tid, må tilbud og etterspørsel være i god balanse. Vær og vind forstyrrer av og til denne balansen. I økonomenes verden så er dette helt greit, så lenge gjennomsnittet gir akseptable tall. For privatkunden med begrenset handlingsrom, så er dagens strømpris blodig alvor. Når vi vet at store mengder elektrisk kraft forsvinner fra markedet i Europa de neste årene, så vet vi også at denne tilstanden kan fortsette, og til og med forsterkes. Vi kan ende opp med å gi fra oss verdens reneste kraft som har sikret stabil forsyning til grei pris, uten å få noe annet enn kostnader og ubehag tilbake.

ANNONSE

Liberalismen kom som en vind over Norge på 80-tallet, og ga oss radioreklame, kredittkort og omtrent døgnåpne butikker. Vi trengte et spark bak for å komme ut av planøkonomiens skygge, men oppdaget etter et tiår eller to, at det frie marked heller ikke er i nærheten av å være perfekt. Høyrebølgen prøvde å lære oss at de tanker om beredskap som var selvfølgelig, kunne kastes på skraphaugen. Den nye læren var at det alltid vil være mulig å kjøpe det en trenger fra noen som har. Vi ser at denne teorien ikke holder. Forsyningssikkerhet til industri, næringsliv og privatkunder med grønn strøm til rimelig pris, er forhandlet bort. Vi har byttet bort kua, og får i beste fall fela igjen med dagens avtaler.

Når råvarer og fornødenheter stiger kraftig i pris, så kan følgene fort bli sosial uro, uoverskuelige kostnadsøkninger, og i verste fall konkurser i stor stil. Staten kan pynte på dette med velmente tiltak. Bedre må det være å løfte vår vannkraft ut av den kommersielle utrygghet som nåværende system gir. Det grønne skiftet krever et offensivt næringsliv, men det krever også politikere som står stødig i et verdigrunnlag som handler om mer enn kroner og ører.

(Leserinnlegg)

ANNONSE

ANNONSE

Helt unødvendig å stanse lovbrudd?

Slik blir skolestart etter koronajulen