La meg ta dere med på en historisk reise … 30 oktober 1889 var det streik i Kristiania.
Fyrstikkstreiken. Noen hundretalls kvinner var samla på Etterstadsletta i byen. Stemningen var høy til tross for dårlig fottøy og sult etter en uke uten lønn. Med hvite tørklær på hodet, og strikkesjal med kryssknute over rygg og bryst var de samla. Det var et uvanlig syn i Kristiania. De samla seg bak to faner hvor det stod: Vi forlanger kun 1 Øre per Gros og Bedre Sanitære forhold.
Kvinnene på fabrikken arbeidet 12 timers arbeidsdager, og tjente ikke mer enn 5-6 kroner i uka. Økt konkurranse fra Kina truet arbeidstakernes lønnsforhold og arbeidet på fabrikken var også helseskadelig. Fosforen i fyrstikkene ble ofte antent, og kvinnene pustet inn denne giftige dampen. Arbeidsforholdene vekket engasjementet hos doktor Oscar Nissen, og på talerstolen skildret han fosfornekrosen ved å vise dens utvikling. Fra et uberørt vakkert kvinneansikt til sykdommens katastrofale forløp; med oppsvulmet tannkjøtt hvor tennene falt ut en etter en, før angrepet fortsatte i kjevebenet og operasjon av halve ansiktet var eneste utveg. Flere gråt etter Nissen sin tale – og en beveget Bjørnstjerne Bjørnson talte da til folket «Nu bankes det på ganske forsiktig – med en fyrstikpigefinger; men neste gang blir det en mands knyttneve, og neste gang igjen med en slegge». (kilde: Fernanda Nissen, Kjærlighet og arbeid av M. Jonassen)
Det er to streiker som utpeker seg i arbeiderbevegelsens historie. Typografistreiken som tydeliggjorde kampen mellom klassene, og fyrstikkpikestreiken som viste at det sosiale spørsmålet handler om mer enn økonomi, nemlig helse. Dette var året før Norges første markering av arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag – men en viktig dag som må minnes hvor man markerte urett i arbeidslivet og kjempet for bedre og verdige rettigheter for arbeidstakerne.
Dette er 130 år siden. Arbeiderbevegelsens første nasjonale parole var «8 timer arbejde, 8 timer frihed, 8 timer hvile», og det skulle ta tre tiår før dette kravet ble møtt. Men det ble møtt. Det var vi som tok kampen for åttetimersdagen i fellesskap. Det var vi som tok kampen for ferie, for et bedre arbeidsmiljø, for rettferdig lønn og en pensjon og leve av. Dette kan vi være stolte av!
I 2019 er parolen sterkere fellesskap. Etter min mening en helt nødvendig parole for vi ser at med dagens nasjonale politikk og de utfordringene verdenssamfunnet står ovenfor blir forskjellene større. Større forskjell mellom fattig og rik, hvem som henger med og hvem som faller fra, hvem som ønskes velkommen og hvem som stenges utenfor. Vi har et felles ansvar med å forebygge utenforskap, og det er et lederansvar! Vi er klare til å ta det ansvaret.
Høyresiden er glade i å kritisere to dager. Det er 1. mai og 8. mars.
I år var det første gang jeg gikk i 8. marstog. Det var minst 14 000 mennesker som markerte dagen bare i Oslo. Det var mye som ble sagt, mange som var samlet og mange som ropte unisont
«Hva vil vi ha likelønn, når vil vi ha det, nå»
Jeg synes ikke lik lønn for likt arbeid er ufortjent mye å spørre om, synes dere?
Jeg synes heller ikke man skal arbeide ufrivillig deltid, og kommer med Arbeiderpartiet og med fagbevegelsen i ryggen til å kjempe for en heltidskultur. Det er ofte kvinner under 30 år som rammes av ufrivillig deltid, og hvis Erna vil at vi skal føde, må Erna også gjøre slik at vi kan tjene!
Fyrstikkpikene er en gruppe piker jeg ser for meg. Jeg beundrer det motet de viste i sin tid. De hadde den dårligste lønna i landet og katastrofale arbeidsforhold. Forholda er annerledes i dag. Men urett skjer også her. Når det kommer til arbeidsmarkedet i dag vet vi at vi har et sterkt kjønnssegregert arbeidsmarked, at gjennomsnittslønnen for kvinner er lavere enn for menn (369600 kr vs. 533 300 kr brutto), at kvinnedominerte yrker er generelt belastende fysisk og psykisk, og at flere kvinner arbeider deltid.
Andelen sysselsatte kvinner som arbeider deltid er dobbelt så stor som andelen menn som arbeider deltid. Det finnes flere årsaker til dette, men som sagt det skal være et valg- ikke ufrivillig. Når det kommer til lønn synes jeg det er trist at markedet har betydelig lavere betalingsvilje for omsorgsarbeid enn for teknologi, at gutta får høyere bonus – og at kvinnedominerte yrker generelt har større belastning enn i mannsdominerte yrker.
Men arbeidslinja, blir bedt om å vise måtehold. Vi går inn i vanskelige økonomiske tider tales det om fra høye talerstoler. Ikke rart når vi nettopp har brukt en formue på et navnebytte til VY og ufrivillige sammenslåinger fra Nord til Sør. Men folket må vise moderasjon. Selv ser vi få spor av dette. Vår statsminister etablerer flere ministerposter i egen stab i millionklasse, det snakkes om eliter og politikerforakt, de rikeste får mer, og de som har lite får mindre. For man tar penger fra et sted. For å nevne et eksempel så ble det endret i AAP reglementet. Dette gikk ut over primært den enkelte og familien, men også kommunen rent økonomisk. Det ryktes faktisk at det med disse endringene er det enklere å bli ufør – enn å få forlenget avklaringsperioden sin. Dette synes jeg er trist!
Jeg slår et slag for kvinnene denne 1. mai. Parolen er sterkere fellesskap. Jeg arbeider daglig med å forebygge utenforskap, og tenker i mitt lille sinn at hvis vi sammen kan løfte rettighetene til en ung pike, mor eller bestemor gagner det fellesskapet.
Den 9. september kan dere stemme på partier som tror på fellesskap. Som kjemper mot ulikhet. Som tar kampen mot sosial dumping. Valgkampen må og skal også handle om hvordan vi skaper nye arbeidsplasser og hvordan vi bygger et varmt og inkluderende samfunn.
La fyrstikkpikene inspirere og Bjørnstjerne Bjørnsons ord om at vi er beredt til å kjempe for fellesskap runge høyt.
Gratulere med dagen!
Camilla Aas
Indre Østfold Arbeiderparti
ANNONSE