Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Jeg møter det hele tiden. Voksne mennesker som egentlig har mye de vil si, men som holder igjen. Stemmen blir mindre. Kroppen strammer seg. Og bak denne sjenansen og frykten ligger det ofte ikke mangel på mot, men gamle erfaringer med at det ikke var trygt å bli sett.
Jeg stiller meg ofte dette spørsmålet:
Hvordan kan vi lage et skolesystem som ivaretar alles unikhet, og evne til å tørre å bli sett fullt og helt?
For det jeg ser, igjen og igjen, er at det som ofte stopper mennesker fra å synge, holde et foredrag, snakke offentlig eller bare være tydelige i møte med andre, ikke handler om talent. Det handler om å tåle å bli sett.
Enten det er å stå på en scene, jobbe i kassa på matbutikken, ha samlingsstund i barnehagen, spille gitar, bruke stemmen sin i møter eller skinne sammen med barna, så er det utrolig mange som kjenner at kroppen strammer seg. Pulsen øker. Pusten låser seg litt. Stemmen blir mindre.
Og veldig mange av dem har blitt gjort små tidlig. Allerede i barnehage eller på skolen. I samling. I klasserommet.
Jo større et system er, jo vanskeligere er det for individet å bli ivaretatt. Det betyr ikke at noen vil vondt. Men systemer er ikke laget for særpreg, forskjell i tempo og intensitet eller følsomhet. De er laget for å fungere. I det store og det hele.
Det finnes jo alternativer. Montessoriskoler. Steinerskoler. Forsøksgymnas på 60 og 70 tallet, som det moren min gikk på i Oslo. Små bobler med dyktige lærere, hvor elever fikk være mer medskapende i egen skoledag. Mange av dem ble sterke individualister. Moren min blant annet!
Samtidig skal vi ikke bli så individualistiske at vi mister flokken. Det er balansen som er vanskelig.
Det jeg savner mest, er forklaringer. Mange forklaringer. Hver eneste dag. At barn, og voksne, får hjelp til å forstå hvorfor ting skjer, hvordan noe henger sammen, og hvordan noe som tas ut av kontekst, kan settes inn i en større helhet.
Det er en avgjørende ferdighet i dagens verden. For vi har færre fysiske møteplasser enn før. Mindre øyekontakt. Mindre kropp. Mindre stemme. Mer skjerm.
Når voksne mennesker i dag sier at de har sceneskrekk, prestasjonsangst eller ikke tør å bruke stemmen sin, tenker jeg ofte at det ikke er dem det er noe galt med. Det er et gammelt system som aldri lærte dem at det var trygt å bli sett.
Stemmen husker. Kroppen husker. Og de gjør akkurat det de en gang lærte, å beskytte.
Spørsmålet vi kanskje heller burde stille oss, er hvordan vi kan skape rom i barnehage, skole og arbeidsliv hvor mennesker lærer at det er trygt å være synlig. Ikke på bekostning av flokken, men som en del av den.
For når tryggheten er der, trenger vi ikke presse mennesker til å ta plass.
Da kommer det helt av seg selv.
Kanskje handler det ikke om å bli modigere.
Kanskje handler det om å bli tryggere.
Kjenner du deg igjen i det?
Har du opplevd at stemmen din holder litt igjen i situasjoner hvor du egentlig vil si noe?
Jeg er nysgjerrig på hvordan det kjennes for deg.
Hilsen Catcha Bloom