Mens jeg vokste opp, husker jeg at nesten hver familiebursdag endte med en historietime fra «bøgda». Lurte du på hvem som hadde gifta seg med hvem, hvor bygdas innflyttere kom fra eller hvem som avlyttet telefonsentralen – bestefar hadde svaret. Men det var ett spørsmål jeg ikke rakk å stille før han gikk ut av tiden.
Der Eilif Mosbæk er et levende leksikon når de gjelder Soot-familien, var bestefar Øistein Hansen en åpen historiebok for slektstre-historie i Ørje.
Selv om jeg elska å høre bestefar fortelle, jeg må innrømme at noen detaljer hadde gått meg hus forbi. For da jeg lokaliserte Eiliifs «pensum»-bøker før innspillingen av «Ekspedisjon Haldenkanalen», dukka det plutselig opp gamle bilder… Svart/hvitt-bilder av bestefar på noen togskinner som forsvant ned i vanngapet. Et par tømmerstokker, hm. Hvorfor hadde jeg aldri kobla at han var aktiv i utbyggingen av Haldenkanalen? Infrastrukturen her. Snart var det på tide å følge bestefars fotspor! Spørsmålet meldte seg: Bestefar, hvordan lærte du deg å bygge jernbane? Du hadde jo ikke så mye som en beskjeden modellbane hjemme hos deg…? Dette fikk jeg lyst til å nøste opp i. Men først litt bonderomantikk…
En dreng + en gårdspike = søt musikk
Min mormor Eli Charlotte Gunneng bodde på gården med samme navn, og fikk raskt et godt øye til gutten som jobba på nabogården. Ungkaren Øistein jobba som dreng på Gråbøl Gård da han var ny i bygda. Nå oppstod det søt musikk mellom Eli og Øistein, og han kapra yngstedattera på Gunneng.
Romantikken blomstra og den nyforelskede drengen og gårdsjenta gifta seg og «flytta for seg selv» til Sundsdalen, i dag best beskrevet som lengre ut i «gokk». Og jeg husker de fortalte at de måtte ro hver gang de skulle komme seg til sivilisasjonen og hovedveien, altså dagens Riksvei 21. Etter hvert med en liten baby, min tante Bjørg som var født i 1950. Om vinteren gikk de over isen. Skal love det gjorde inntrykk på meg. Mormor og bestefar hadde vært gjennom litt av hvert.
Det finnes mer mellom himmel og jord..
Bestefar kunne prate i timevis, om alt mellom himmel og jord. Noe jeg var spesielt interessert i, var historier om hvor det spøkte. Det fantes en historie om at det visstnok var observert to gjenferd mellom to avkjørsler i Øymark, der likte ikke ungdommen på den tida å ferdes på sene kvelder. Når jeg kjører forbi der alene i mørket hender det jeg får gåsehud.
Selv om han opprinnelig kom fra Sarpsborg, hadde han dessverre lagt av seg den koselige Særpe-dialekta lenge før jeg ble født. Isteden hadde han plukka opp lokalhistorien i fulle mugger, og plassert dette i sitt fotografiske minne. Slektsboka slo han kun opp i når han en sjelden gang var i tvil.
I bestefars fotspor
Det var på en utflukt med nettopp Eilif Mosbæk, at vi dro innover i bygdas tettvokste skoger og endte opp i smørøyet av Otteid. Det begynte å demre for meg..
Jovisst – når jeg tenker tilbake til barndommen: Otteid og spesielt Skinnarbutjern var egennavn som ofte hadde gått igjen i bestefars lektyrer. Og nå satt vi altså her ved Skinnarbutjern .Her hadde i sin tid arbeidsteamet hans vært med på å utbedre tømmerfløtingen. Tømmerstokkene hadde tradisjonelt blitt fraktet med ren manpower fra svenskesiden og over til Haldenkanalen, men fikk etterhvert skinner å gå på. Bestefar var med og bygde «Gjøsbubanen», som lettet forbindelsen mellom de to vassdragene. Hvorfor ikke bare bygge sluser her også? Utfordringen – nå som før – er nemlig at Skinnarbutjern ligger vesentlig høyere enn Stora Le i øst og Øymarksjøen i vest, noe som umuliggjør et tradisjonelt slusesystem.
Det er nå ti år siden bestefar Øistein gikk ut av tiden. Bestefar ble 93, mormor 92. De hadde det godt, og de hadde hverandre. Helt til «the bittersweet end». Da bestefar gikk bort, fulgte mormor bare elleve dager etter.
Dette var ikke lenge før Paul og jeg skulle reise ut i Stillehavet. Heldigvis var vi hjemme den sommeren og fikk sagt ordentlig ha det og gått i begravelsen hans, som var satte et verdig punktum for et langt og rikt arbeiderklasseliv.
Det vanket avskjedshilsner fra gamle partikolleger fra AP så vel som kompanjonger fra travmiljøet. Jeg glemmer aldri den fine og rørende talen Åsmund Degnes holdt. Jeg har aldri fått takka ham for de velvalgte ordene, men det er vel ikke for sent.
De fine minnene forblir, og slektsboka til bestefar står nå i bokhylla til mamma.
«Tissegutten» som han kjøpte da han var på politiker-utflukt med AP til Brüssel, står på badet mitt.
Jeg glemmer heller aldri søndagsutfluktene bestefar tok oss med på rundt om i bygda. Vi dro på piknik til Ytterbøl, grenda der han og mormor lenge bodde og hvor mamma tilbrakte sine første leveår. Hadde med skolebrød og kaffe. Jeg var godt over tjue, men det var aldri kjedelig å dra på tur med mormor og bestefar.
Gleden er – litt som Odd Nordstuga syngende formulerer det: Å ha (hatt) besteforeldre i livet. Så lenge. Takknemlig.