Under Arendalsuka fikk jeg anledning til å representere Indre Østfold i to samtaler om ungdomsmedvirkning. Det var hyggelig å bli invitert, ikke minst fordi invitasjonene kom som følge av at Indre Østfold de siste årene har arbeidet systematisk for å bli bedre på nettopp dette.
Av: Kathrine Hestø Hansen, varaordfører i Indre Østfold
For noen år siden oppdaget vi at det altfor ofte sto i protokollene fra Ungdommens kommunestyre at de ikke hadde vært vedtaksdyktige. Det ble et ganske tydelig signal om at noe måtte gjøres og kommunestyret gjorde derfor noen forholdsvis enkle grep: Vi fikk politiske faddere tettere på, styrket opplæringen, ga ungdommene større innflytelse over hvilke saker de får til behandling, og begynte å jobbe mer bevisst med hvordan kommunens saker presenteres for dem.
Grepene ga effekt, men etter hvert har jeg tenkt at dette handler om noe større enn ungdomsmedvirkning alene. For når unge får ta del i de samme reelle sakene, dilemmaene og prioriteringene som resten av demokratiet vårt, skjer det også noe mer.
Ungdom trenger ikke å lære å mene noe. Det klarer de utmerket godt på egen hånd. Det viktige er at de får mulighet til å møte de samme dilemmaene som resten av politikken må forholde seg til. At en krone brukt ett sted ikke samtidig kan brukes et annet. At hensynet til én gruppe kan stå mot hensynet til en annen. At gode intensjoner ikke alltid gir enkle løsninger. Og at to mennesker kan være helt enige om målet, men likevel ende på ulike svar fordi de vekter hensynene forskjellig.
Det er derfor jeg mener ungdom ikke bare skal få egne «ungdomssaker» å holde på med på siden av det ordinære lokaldemokratiet. De må få slippe til i de virkelige sakene. Ta del i de virkelige dilemmaene og vanskelige prioriteringene.
Vi lever samtidig i en tid der svært mye av samfunnsdebatten trekker oss i motsatt retning. Komplekse spørsmål reduseres til en overskrift. Problemer framstilles som om de har én enkel løsning. Den som er uenig, må enten være dum, vanskelig eller ha dårlige motiver.
Men virkeligheten er sjelden svart eller hvit. Nesten hver eneste vanskelige beslutning vi tar i kommunepolitikken handler om å balansere ulike gode hensyn mot hverandre. Derfor er kanskje en av de viktigste demokratiske ferdighetene vi kan gi unge mennesker nettopp evnen til å løfte blikket fra enkeltsaken og se helheten. Å forstå at politikk ikke bare handler om å få gjennomslag for det man selv ønsker, men også om å lytte, prioritere og inngå kompromisser.
Da bygger vi ikke bare ungdomsmedvirkning.
Da bygger vi samfunnsborgere.
Og samtidig blir beslutningene våre bedre. Ungdommens perspektiver er ikke verdifulle først og fremst fordi ungdom «er framtida». De er verdifulle fordi ungdom lever livene sine her og nå. De bruker tjenestene våre, går på skolene våre, ferdes i lokalsamfunnene våre og ser ting voksne ikke nødvendigvis ser.
Ungdom skal altså ikke høres fordi de en dag skal bli voksne. De skal høres fordi de har noe viktig å bidra med nå.
Samtalene i Arendal ga også en påminnelse om noe vi i Indre Østfold må bli bedre på. Det er ikke nok å spørre ungdom hva de mener. Skal medvirkningen oppleves som reell, må vi også fortelle dem hva som skjedde etterpå. Ble rådene deres fulgt? Påvirket de beslutningen? Og dersom politikerne valgte en annen løsning – hvorfor?
Der er vi ikke gode nok i dag. Vi må bli flinkere til å lukke sløyfa. For hvis ungdom bruker tid på å gi oss råd og synspunkter, må de også kunne se at innspillene deres faktisk blir tatt på alvor – også de gangene resultatet ikke blir akkurat slik de ønsket.
For dette handler til syvende og sist også om hvilken erfaring unge mennesker får med demokratiet. At det nytter å delta. At det går an å være uenig og likevel lytte til hverandre. Og at gode beslutninger sjelden handler om å rope høyest eller finne den enkleste løsningen, men om å forstå mer av helheten.
I en tid der mange bekymrer seg for polarisering, avstand og svekket tillit til demokratiet, er kanskje noe av det klokeste vi kan gjøre å begynne tidlig: Ikke med å lære ungdom hva de skal mene. Men med å gi dem erfaring med hvor krevende – og hvor verdifullt – det er å finne gode løsninger sammen.
