I dag skal vi ta et siste farvel med Knut Erling (Nolegs) Granaas. Det er alt for tidlig. Etter et kort sykeleie døde han 28. juni, bare 59 år gammel.
(Skrevet av: Ann-Kristin Sæther)
Å beskrive hvem han var, føles nesten umulig. Han var så mye, men alltid på en strålende måte. Han var en stor inspirasjon for veldig mange, og han var en person man så opp til.
Han var en mann med et stort hjerte og en lang merittliste. Han har gjort mer på tiden han fikk, enn folk ville fått gjort gjennom flere liv.
Hans inspirasjon strakte seg langt, han har berørt mennesker over hele verden, han viste nok ikke selv hvilken betydning han hadde for så mange der ute.
(Saken fortsetter under)
ANNONSE
Knut Erling var i mange år aktiv i kjelkehockey og markerte seg stort på landslaget og fikk tre OL-medaljer. Sølvmedaljevinner fra Paralympics på Lillehammer i 1994, gullvinner i Nagano 1998, sølvinner i Salt Lake City i 2002.
Senere ble han aktiv i NMK Trøgstad og begynte å kjøre bilcross hvor han kalte teamet sitt » Team Nolegs»
Hans sans for galgenhumor var fantastisk. Husker når vi «feiret» jubileum, ikke bursdagsjubileum , men at det var 25 år siden ulykken. Vi laget selskap for feire at han hadde mistet bena sine for 25 år siden. Hvem andre enn han kunne finne på å gjøre sånt? Da brukte vi de gamle protesene hans som blomstervaser, og vi pyntet bordene med seigmenn uten ben. Lignende historier kunne blitt en hel bok.
Mine beste minner med Knut var når vi arrangerte Handicamp Norway på Haraldvangen.
Handicamp Norway var et Rotary arrangement som var annen hver sommer.
Han var aktivitetsleder og senere campleder for «Handicamp Norway» ved nesten 20 leire. Vi jobbet der sammen i mange år, men han hadde mye lenger fartstid enn meg. Hit kom det ungdom fra hele verden , og Knut har satt spor hos hver og av som deltok der.
Knut var inkluderende, motiverende og inspirerende. Og det viktigste var at han så mulighetene og ikke begrensningene.
Med en slik innsats over mange år valgte Trøgstad Rotary å hedre Knut Erling.
Han fikk Rotarys høyeste æresbevisning, nemlig Paul Harris Fellow (PHF), som tildeles personer som har gjort en ekstraordinær innsats.
Han kommer til å bli dypt savnet av veldig mange.
Mine varme tanker går nå til familien hans og spesielt til jentene hans, Victoria og Rebecca.
ANNONSE
