Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Alfa bølger, morgenrituale, drømmer, minner
Jeg våknet med en drøm som ikke slapp taket. Kroppen var rolig, nesten uvant rolig. Som om noe i meg hadde landet. Og mens solen steg og fuglene startet dagen, kjente jeg at jeg fortsatt kunne gå tilbake dit. Til henne jeg en gang var. Hun jeg nesten ikke kjenner igjen lenger.
Solen står opp og det er morgen. Jeg hører fuglekvitter allerede og jeg føler alfa bølgene i meg fortsatt. En innvendig ro i meg. Det føles godt. Trygt.
Jeg kan fortsatt besøke drømmen jeg var i når jeg våknet, også. Fra ungdoms-dansetiden min. En verden som føltes stor og meg som prøvde å finne meg selv i den.
Jeg har alltid hatt noen trofaste venner i livet mitt. De som venter på meg, blir med på eventyr og bruker sin dømmekraft for å hjelpe meg.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne møtt meg selv og opplevd hvordan jeg var på den tiden. Fordi mange gamle venner synes fortsatt jeg er lik meg selv. Men jeg føler meg så annerledes.
Jeg fant noen gamle brev i en minneboks i kjelleren.
Det var mange av dem. Postkort, lapper og brev. Så ulike og fargerike. De var vitne til min ungdomstid. En leken og herjete ung dame, var jeg.
Og, den 10 år eldre meg som leste gjennom alt, klarte ikke å kjenne meg igjen.
Jeg leste at jeg spilte skuespill. Mye latter, sladder og opptatt av temaer jeg ikke interesserte meg for lenger.
Dagen vi ryddet i kjellerboden var vi nyetablerte, hadde kjøpt leilighet i Oslo og skulle rydde i gamle ting. samboeren min gikk bakover i minnet og sa: Hehe. Her var det mange historier!
Så, hvem var min ungdoms karakter?
Ei jente som opplevde mange tøffe tak på kort tid. Og, som fikk minner for livet. Husbrann, uro i hjemmet, seksuell utnytting, bråk, konsentrasjonsvansker, fest og moro, flukt, kjemp og konstant uregulert.
Vold, voldtekt og alt som fulgte med den perioden har vært skamfullt å leve med.
Fordi jeg spilte en karakter for å overleve situasjoner en ung jente ikke hadde forutsetninger for å mestre. Men, ingen andre så det.
Og, ti år senere var jeg kommet over på den andre, “normal,” siden. Jeg øvde meg ut av krise modus og inn i forutsigbarhet, ro og ansvar.
Jeg trives her i skrivemodus og vil fortelle dette deg som leser at vi mennesker kan endre på alt vi vil forandre.
Med beinhard innsats blir du din drømmeperson.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg.
Hilsen Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
