Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
For meg oppleves mange offentlige debatter som unødvendig støyete. Tema etter tema blir trukket ut i ytterpunkter, som om virkeligheten bare består av enten–eller. Og hver gang tenker jeg det samme:
Vi mister noe viktig når nyansene forsvinner. Vi mister menneskeligheten og alle ulikhetene våre som skal taes hensyn til. Og, da mister jeg interessen.
Jeg tror virkelig på at når vi tillater oss pauser i stillhet, noen stille øyeblikk, samtaler uten meninger som kjemper mot hverandre, men som heller luftes i felleskap, da finner vi veien hjem. Inn i hjertet. Inn i vår egen energi. Og der vet vi faktisk hva som er riktig og galt for oss selv. Der ligger menneskeligheten.
Den evnen har alle mennesker.
Likevel blir samtaler gang på gang forenklet til det absurde.
Enten er du religiøs og må underkaste deg absolutte rammer eller så er du fortapt.
Enten spiser du ultraprosessert søppel eller så lever du på råvarer rett fra Edens hage.
Og nå: Enten er kunstig intelligens farlig og ødeleggende eller så er det løsningen på alt.
Men livet fungerer ikke slik.
Jeg lever godt med prosenter. Litt av dette. Litt av det.
Spiser jeg noe ultraprosessert i et venterom på en flyplass, så vet jeg også hvordan jeg balanserer kroppen dagen etter. En skrelt gulrot. Noen mandler. Omsorg, ikke straff.
Møter jeg mennesker som er dypt religiøse, kan jeg ta med meg det som handler om nestekjærlighet og respekt for liv uten å måtte adoptere hele systemet. Skjønner du hva jeg mener? Ta med meg det jeg trenger i mitt liv. Uten å tråkke på andres.
Slik forholder jeg meg også til kunstig intelligens.
KI er et verktøy. Et veldig nyttig ett, også.
For struktur. For administrasjon. For å frigjøre tid og kapasitet og særlig for små bedrifter og enkeltpersonforetak. Det er ikke noe galt i det.
Men når vi begynner å late som om KI skal være den skapende kraften i seg selv, ja, da mister vi retningen. Blir grådige og late. Det er ikke bra. Vi må fortsette å bruke hodet og sinnet vårt. Skape med følelsene våre!
Mennesket må lede. Mennesket må kjenne. Mennesket må være kompasset.
Vi kan være den skapende kraften og bruke KI som støtte.
10 %. 20 %. Ikke som ramme. Ikke som sjel.
Det jeg savner i offentlig debatt, er nettopp det her:
Tillit til at mennesker tåler nyanser.
Tillit til at leseren kan bruke både hodet og hjertet sitt.
Jeg føler meg rett og slett undervurdert når alt fremstilles som svart eller hvitt. Det er overdrevent. Og unødvendig.
La oss føre samtaler som rommer mer.
Flere perspektiver. Mer balanse. Mindre frykt.
Vi er voksne mennesker. Vi kan tenke selv. Og vi kan lande i det stille rommet inni oss og kjenne etter hva som er riktig.
Dem som ikke klarer det, dem som er for skakkjørte, for overveldet…de trenger ikke flere polariserte debatter. De trenger hjelp, støtte og trygghet. Noe helt annet.
Så til alle som bruker det offentlige rom med ord og meninger:
Ha litt mer tillit.
Gi plass til nyanser.
La samtalene få puste.
Det gagner oss alle.
Hilsen
Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
