Etter 8 år på jordomseiling følte Linn Charlotte Klund fra Ørje og Paul Lûbbe at de var bedre kjent i Stillehavet enn i sitt eget nabolag, og dette var det på høy tid å gjøre noe med.
Slik ble idéen om å seile Haldenkanalen på langs til, og i løpet av to uker i august i 2021 dokumenterte de alt det spennende de opplevde langsmed kanalbredden.
Underveis blir de kjent med steder de ikke ante eksisterte, og møter spennende mennesker som brenner for det de driver med, opplever vakker natur og yrende dyreliv – under som over vann. De smaker på spesialiteter basert på kortreiste råvarer, oppdager ekstraordinære og autentiske overnattingssteder, får seg en liten dose ekstremsport og nyter norsk natur på sitt beste.
Paret reiser uten kamerateam og produksjonsfirma og dokumenterer turen sin selv, slik at seerne får bli med på reisen gjennom parets egne øyne. Det er duket for en levende oppdagelsesreise gjennom et nydelig stykke Norge utenom fjell og fjord. Med en liten seiljolle – knapt stor nok til å sove i og liten nok til å ro når vinden svikter – bruker de 14 dager for å seile den ti mil lange Haldenkanalen fra nord til sør.
En helhetlig prosjektbeskrivelse finner du her:
Prosjektbeskrivelse
Pilot «Ekspedisjon Haldenkanalen»
Et kjærestepar som har vært på jordomseiling i 8 år kommer tilbake til Norge og finner ut at de er bedre i kjent i Sør Stillehavet enn i egne hjem-trakter. Dette synes Paul (35) og Linn Charlotte (34), født og oppvokst i «Slusebyen» Ørje ved bredden av Haldenkanalen, at det er på høy tid å gjøre noe med. De har bodd på båt og seilt i nesten et helt tiår, og skal nå bruke samme levesett og framkomstmåte for å legge ut på oppdagelsesferd gjennom sin egen «bakgård». Først må båten de (i 2012) begynte å øve med til jordomseiling og møtet med de store verdenshav pusses støvet av.
I etterkant av filmopptakene har det vært jobbet godt i kulissene og ved hjelp av støtte fra blant annet Marker Kommune og Haldenkanalen Regionalpark har prosjektet blant annet fått med seg et profesjonelt filmproduksjonsselskap med på laget. Et utkast til et første episode er nå klippet sammen, og det arbeides nå med å finansiere flere episoder. Målet med lokal-ekspedisjonen er en serie på 6 – 8 episoder à 30 – 40 minutter, som skal vises på en av de store TV-kanalene.
ANNONSE
Vi befant oss i ultraidylliske omgivelser av Haldenkanalen, men tok vi andre jordomseilere som målestokk, var vi neppe helt riktig skrudd sammen?!
Seilerkolleger som har rundet kloden har av erfaring bedre ting på bucketlista si enn å duppe rundt i sneglefart. Mens enkelte tar adrenalinnivået til nye høyder med kiting eller windsurfing, klatrer andre klatrer til topps på Mount Everest. Eller sikter mot flysertifikat og blir en del av hobbyflyvermiljøet, hvor en god seilervenn av oss har funnet sin nye lidenskap. Og her kom vi, som isteden valgte å zoome in på lavlandet. Kan hende vi allerede etter to dager begynte å kjede oss?!
I frykt for at adrenalinpumpa faktisk skulle gå dukken, la vi til en liten dose ekstremsport i programmet. Men om vi turte å gjennomføre var en annen sak! Målet var å hoppe fra brua som binder de to sidene av Rødenes sammen.
Vinden var akkurat passe til å skli sørover inn i den åletrange Skirfoss-passasjen hvor robuste tømmerstokker påtar seg jobben som autovern. Nå ventet den mer vindfattige Rødenessjøen, men strålende sol og skyfri himmel ga likevel nok motivasjon til å ta årene fatt. OG: samtidig få tankene til undertegnede over på noe annet enn Kroksundbrua, som vokste seg større enn stor foran oss. Paul hadde feiget ut, så nå stod det på meg..
Høydeangst var ofte noe som prellet av, men nå hadde jeg både drukket kaffe og ikke på langt nær fått meg 8 timerskvota med søvn jeg vanligvis får under dekk. Denne komboen gir nærmest garanti for høydeskrekk. Men når jeg får slike sprø, spontane innfall, har jeg vel kun meg selv å takke? Strikkhopping uten strikk, liksom. Og gudene vet hvor høy den brua egentlig er – ikke engang Wikipedia har fasiten.. I det vi gled med båten mellom to av stålpilarene, minnet den mer om et ruvende tårn. Hjelpes. Det var nå eller aldri.
Paul skulle jo filme, og denne muligheten fikk jeg neppe igjen. Det neste jeg husker er at jeg fant ut at brua er svært selvmordsikker… Det krevde noen apekattmanøvre for å unnslippe rekkverket ned til platået, for å si det sånn! Og nå var det absolutt ingen vei tilbake. Hjertet løp såpass løpsk at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle ha klatret tilbake opp igjen.
Attpåtil den hersens kaffe-skjelven! Det var litt som å klamre seg fast høyt oppe i masta under kraftige dønninger. Bortsett fra at jeg faktisk kunne hoppe i sikkerhet, da. Og det gjorde jeg. Adrenalin pur etterfulgt av et megaplask, og dermed var dagens «dødsing overstått. Bedre enn å angre.
ANNONSE
