Mandag 29. desember sovnet May Helen Svendsby Budalen fra Rødenes inn på Marker Bo- og Servicesenter etter kort tids sykeleie. I den forbindelse har hennes gode venninne Aina Salberg skrevet noen minneord som du kan lese under.
Hjertegode May 
Så kom dagen. Du fikk 14 mnd og 6 dager etter «dommen».
Mastergrad i livets skole, «MOR ØRJE», trygghet og omsorg.
Ho med «tættisene» og den smittsomme latteren.
Inga gammal kjerring, men skinnjakke og boots.
Galgenhumor på høyt nivå, selvironisk, aldri selvhøytidelig.
Aldri opphøya deg selv med «likes» eller «selfies».
Aldri trengt det du, «Maya-mor.»
Vi tvilte aldri på hva du stod for.
Brukt dine egne livserfaringer i samtaler med andre.
En barndom og oppvekst fylt av utfordringer og brutte løfter.
Du gav aldri opp. Du tilga og gikk videre.
Du «så» menneskene rundt deg.
Også det andre burde ha sett.
Du var deg selv fullt og helt, var tro mot deg selv, levde utenfor den firkanta beige ramma, fastsatt av «fromme forståsegpåere».
Det er tøft og krever mot, men du var ei modig kjerring!
Derfor er og var DU et forbilde.
Du skjønte det bare aldri helt sjæl, hvor bra du var.
Du feiret 70 årsdagen! Det var inga selvfølge, men det skjedde!
Hver dag har telt litt ekstra de siste 14 månedene.
Alvorlig sykdom gjør små hverdagslige øyeblikk som vi tar for gitt, til store kraftanstrengelser som inneholder bittesmå delmål.
Du har biti mye tenna sammen, helt til det siste.
Din stahet, sterke vilje og Jesustru ble utfordra, men du mista aldri trua, og sov med trekorset i hånda hver natt.
Livet du hadde levd ble mer og mer et savn.
Sykdommen gjorde deg lenka til ei seng, der du til slutt kun eksisterte.
Helt til du slapp taket og fikk fred.
Vi trenger slike som deg i livene våre. Takk.
Du vil bli dypt savna.
Jeg kommer aldri til å glemme deg.
