Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Noe skjedde det neste året. Stemmen hennes ble tydeligere, grensene tryggere, og hun begynte å velge med mer omhu. Å finne hjem i seg selv handler ikke om å trekke seg unna verden, men om å lære hvem man er i den.
Nå som datteren min er blitt andreklassing, ser jeg det tydelig:
Hun har begynt å finne hjem i seg selv igjen. Å begynne på skolen var en stor overgang. Det har vært mange regler å forholde seg til. Mye hun ikke kan gjøre. Flyt og glede som må forseres fordi hun er en elev som må visse ting i løpet av dagen. Og friminuttene er jo en hel verden i seg selv! Med skolevenner og fri lek.
Nå setter hun grenser. Også sosialt.
Hun kjenner etter om hun vil eller ikke vil.
Og hun bruker stemmen sin på det.
Og det vakreste av alt:
Når hun gjør dette, møter hun respekt.
Hun virker sterkere. Roligere. Mer hel.
Veien dit har ikke vært å trekke seg unna.
Tvert imot.
Hennes vei hjem har vært å si ja.
Ja til mange typer lek.
Ja til samtaler hun ikke selv ville valgt i utgangspunktet.
Ja til å være med, prøve, kjenne etter.
Gjennom det har hun blitt klokere på hvem hun er.
Hva som gir energi.
Hva som tapper henne.
Hva som er gøy og hva som bare er støy. (Det rimte!)
Og nå sorterer hun.
Hun velger mer med omhu hva hun vil være med på og ikke.
Hun sier nei uten å bli hard.
Hun sier ja uten å miste seg selv.
Som syvåring har hun også kommet til et nytt sted mentalt.
Ordet hvorfor har flyttet inn i bevisstheten.
Hvorfor snakket de med meg sånn?
Hvorfor ble jeg stille nå?
Hvorfor føles dette ikke bra i kroppen?
Det er ikke uro.
Det er kognitiv modning.
Og når et barn begynner å stille hvorfor-spørsmål, begynner de også å ta eierskap til seg selv. Til følelsene sine. Til stemmen sin.
Jeg ser det i blikket hennes.
I holdningen.
I måten hun står i rommet på.
Hun er mer hjemme nå.
Ikke fordi verden har blitt perfekt.
Men fordi hun har fått erfaring nok til å vite hvem hun er inni den.
Og igjen kjenner jeg den samme følelsen i brystet.
Men den er annerledes nå.
Denne gangen er det ikke smerte.
Det er stolthet.
Hilsen fra Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
