Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Mestring, øvelse, mediebildet, berømmelse, nybegynner, underholdning
Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg, både som artist og vokalpedagog, er så opptatt av dedikasjon, viljestyrke og arbeidsinnsats. Hvorfor jeg ikke lover raske resultater. Hvorfor jeg snakker mer om prosess enn om prestasjon.
Svaret er egentlig enkelt:
Jeg vet hva som ligger bak det som ser lett ut.
Vi lever i en tid der vi er omgitt av ferdigproduserte uttrykk. YouTube-videoer som flyter perfekt. TV-serier og dokumentarer som er nøye redigerte, godt fortalt og visuelt perfekte. Alt er polert. Alt er klart. Alt er tilgjengelig, når som helst.
Men bak hver eneste YouTuber ligger det hundrevis – ofte tusenvis – av timer med prøving og feiling. Bak hvert vellykket format ligger år med eksperimentering, justering og arbeid som aldri vises på skjermen. Det samme gjelder musikk, TV, scenekunst. Når det gjøres godt, skal vi helst ikke merke innsatsen.
Og nettopp der tror jeg noe har skjedd.
Jeg ser det tydelig hos barn og unge i dag: toleransen for å være nybegynner er blitt lavere. Ikke fordi de er mindre villige. Men fordi de sammenligner seg med ferdige uttrykk, kjente og berømte folk, før de har fått tid til å utvikle ferdigheter.
Da jeg vokste opp, øvde vi. Vi spilte det som sto i boka. Det låt ikke spesielt bra i starten, men det var heller ikke poenget. Kroppen måtte lære. Fingrene måtte venne seg til instrumentet. Ferdighet kom før identitet. Sånn var det bare.
I dag ønsker mange å være flinke, kule og synlige før de har fått lov til å være nybegynnere. De vil ha resultatet før selve læringsprosessen. Og da blir avstanden mellom forventning og virkelighet brutal. Skuffende. Flau. Lite moro.
Det er ikke rart at den ekte verden kan oppleves treig, uferdig og lite magisk sammenlignet med skjermen. På skjermen er alt ferdig servert. I virkeligheten må du skape selv.
Derfor snakker jeg så mye om arbeid. Viljestyrke, Dedikasjon. Ikke fordi jeg romantiserer slit. Men fordi jeg vil få
tilbake respekten for det langsomme. For læring. For å være dårlig før man blir bedre.
Det er der mestring faktisk bor.
Ikke i det ferdige.
Men i veien dit.
Hilsen Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE