Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Foreldrerollen, emosjonell veiledning, tilstedeværelse, barn ,voksen
Hvilken forelder skal jeg være når barnet mitt åpner en ny gave?
Den som lar barnet sette i gang med en gang – uten å lese bruksanvisningen?
Eller den som setter seg ned, leser instruksjonene nøye og følger prosessen steg for steg?
Jeg kjenner på dragningen mot begge.
I desember ifjor hadde datteren min en venninne på besøk. De ville teste noen av julegavene – blant annet et slimmakingssett. Det var interessant å se hvor ulike roller de to barna tok, helt spontant.
Venninnen satte seg rett ned. Åpnet poser. Begynte å blande og helle. Hun trengte ikke oversikt først – hun trengte erfaring. Og da det gikk galt, som det ofte gjør med slim, så hun ikke ut til å bry seg noe særlig. Hun bare fortsatte.
Datteren min ble stående litt på siden. Hun fulgte nøye med. Ventet. Ville helst vite at det kom til å gå bra før hun satte i gang selv.
I det øyeblikket slo det meg: Dette handler ikke om personlighet. Det handler om erfaring. Om hva man er vant til. Hvilket rom man har fått til å feile i.
Venninnen virket trygg i kaoset. Som om det å gjøre feil var en naturlig del av leken. Og jeg tenkte at hun sannsynligvis har fått øve på nettopp det hjemme: å prøve, søle, rydde opp – og prøve igjen.
Samtidig kjente jeg på noe ubehagelig ærlig. Datteren vår er vant til at vi voksne ofte er lagspillere. At vi er med. At vi hjelper. At vi vil skåne litt – både henne og oss selv – for rot og skuffelser. Og der, midt i slimet, forsto jeg at det også former henne.
Jeg ønsker at hun skal tørre å feile mer.
Tørre å gå i gang før hun vet hvordan det ender.
Det betyr ikke at vi skal trekke oss unna. Men kanskje at vi noen ganger må tåle mer. Mer søl. Mer mislykkethet. Mer uorden – både på bordet og i følelsene.
Samtidig finnes det en tredje vei. Å være lagspiller – uten å overta.
Å være til stede. Stille åpne spørsmål. La barnet lede, mens vi følger. Oppdage sammen. Uten å være så opptatt av resultatet.
Kanskje handler ikke foreldrerollen her om riktig eller galt.
Men om å velge bevisst.
Hvilken rolle trenger barnet mitt akkurat nå?
Og hva tåler jeg selv – som voksen – i prosessen?
Hilsen fra Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE