Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Ansvar, energiarbeid, samvær, alenetid
Den første timen alene som voksen er sjelden dyp, klok eller opplyst. Den er ofte litt dum, litt flåsete – og preget av banning, dårlig humor og et akutt behov for å være litt teit. Kanskje er det akkurat det som skal til før roen kan komme.
Det er noe rart som skjer den første timen man får litt alenetid som voksen.
Barnet er på skolen. Det er stille i huset.
Og i stedet for å bli klok, dyp og samlet med én gang, så skjer ofte det motsatte.
Vi blir litt… teite.
Vi banner litt.
Siterer dumme filmer fra 90-tallet. (Ihvertfall gjør jeg akkurat dette.)
Ler av ting vi vet er barnslige.
Snakker flåsete. Kanskje litt grovt.
Brainfarter. Herjer. Slipper ut ting som ikke har fått luft.
Ikke fordi vi er umodne.
Men fordi vi er undertrykt på voksenmåten.
Når man er mye sammen med barn, så regulerer man seg hele tiden.
Man er mild. Pedagogisk. Tålmodig. Lekende. Forklarende.
Man bærer følelsene sine med lav stemme og rolige bevegelser.
Og det er fint. Det er kjærlighet.
Men det betyr også at en del av oss ikke får utløp.
De litt råere tankene.
Frustrasjonen over komplekse, vanskelige ting.
Den voksne humoren.
Det ufiltrerte.
Så når døra endelig lukkes bak barnet, trenger kroppen min ofte én time på å riste av seg rollen.
Den første timen handler ikke om hvem jeg er.
Den handler om å få ut det som har vært holdt inne.
Og det går over.
Etter en stund lander man igjen.
Blir seg selv.
Får klarere tanker. Dypere ro.
Men den første timen?
Den er hellig.
Så dette er en klapp på skulderen til alle voksne som kjenner på behovet for å være litt ufornuftige, litt tøysete, litt flåsete når de endelig får puste.
Det betyr ikke at du har mistet retning.
Det betyr at du er menneske.
Vi er fullt i stand til å bygge langsiktige liv, verdier og drømmer – og samtidig trenge å le av Dum og Dummere og si stygge ord i femti minutter.
Begge deler kan eksistere.
Og begge deler hører til i et voksent liv.
Hilsen fra Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
