Jakta på Holtskogen

Hva har opsjoner, grønnvasking og selektiv kommunal omgang med kunnskap til felles?

Jo – de ligger alle bak utvidelsen av Holtskogen næringsområde. Og mens pukkverket sprenger etter å vokse, lar kommunestyret være å stille det eneste spørsmålet som betyr noe: “Bør vi i det hele tatt gjøre dette?”

Av: Eivind Dahl, Knapstad

Jeg fulgte med spenning kommunestyremøtet den 2. april. Hadde møtet kommet én dag tidligere, hadde spøken vært klinkende klar. Ja! Hadde det vært en børsmelding, ville signalet til innbyggerne på Knapstad vært et rungende: selg, selg og atter selg!

Ingolf Paller i FRP sa det i og for seg godt: Vi har vedtatt hvor vi skal bo og hvor det skal være industri. Og på Knapstad skal det altså være industri, så da får svada som NRKs topplister bare være. De som er mot utvidelsen, ja de vil rett og slett ta oss tilbake til steinalderen! Ironien så ikke ut til å streife ham.

(Innlegget fortsetter under)

Også for ordfører Saxe Frøshaug i SP var saken enkel. Det er vedtatt at industrien i kommunen skal ligge på Knapstad, så hva skal vi nå med et helhetlig bilde? Skal vi virkelig la oss skremme til å plage oss selv med et oppdatert kunnskapsgrunnlag, hver gang verden går fra gårsdagens avgjørelser og innbyggerne klager?

Der en mer ambisiøs kommune ser skattegrunnlag, stiller det seg noe annerledes her i gården: En pendlerskare på 10 000 kunne Saxe erklære. Et kjempeproblem! Vi må få arbeidsplassene hjem sporenstreks, så Securitasvakten fra Vestby kan kjøre til Holtskogen heller enn å holde vakt ved et lager i Moss. Kunnskapsarbeidere skal formodentlig vaske datasentergulv og rense plast, heller enn å togpendle til godt betalte – og skattede – jobber i hovedstaden. Det er grønn omstilling etter landeieres og utbyggeres mal!

Og kanskje er det nettopp drømmen om arbeidsplasser som gjør kunnskapsutredning så innmari ubeleilig. For utbygger sitter stille i båten og vet at et luftslott av opsjoner vikarierer for samfunnsøkonomiske analyser, konsekvensutredninger og rekkefølgebestemmelser. For hadde det ikke vært deilig da, om Indre Østfold hadde råd til snøkmåking og kontroll av treningsapparater? Tenk om Indre Østfolds kommuneøkonomi ikke lå i grus (eller pukk da). Det hadde vært fine greier.

Men hva er nå egentlig en opsjon? I denne sammenheng er det kanskje vel så betimelig å begynne med hva en opsjon ikke er. En opsjon er ikke:

• En byggesøknad.
• Et vedtak om realisering.
• En garanti for at noe faktisk kommer til å skje.
• Et signal om at det haster å utvide.

En opsjon er en rettighet, ikke en plikt, til å kjøpe eller leie en tomt på et senere tidspunkt, formalisert i et verdipapir. Som kan realiseres en gang. Kanskje. Om omstendighetene skulle ha det slik. En opsjon er altså ikke planlegging, men ønsketenkning med klausul – arkivert i en portefølje. Enhver som har tatt turen inn i det enorme pukkverket, kjenner allerede virkeligheten bak verdipapirene godt.

Mens dagdrømmen om arbeidsplasser herjer, raseres omkringliggende områder med flatehugst, og argumentene for å legge jomfruelig mark og fremkommelige turstier brakk oppstår nærmest spontant i ethvert selvstendig tenkende kommunestyrehode med ROBEK-angst. Hva er vel stier, skiløyper og folkehelse, når trærne alt er vekk og bikkja snur og vil hjem? Om mus gikk i fella like lett som en kommunepolitiker sluker lovnader om gull og grønne skoger, hadde det ikke vært mus igjen i det ganske land. Eller i alle fall i Indre Østfold.

“Arbeidet begynner nå!” var beskjeden fra posisjonen, som svar til MDG, SV, Rødt og deler av APs desperate forsøk på banke et tilløp til prosessforståelse inn i kommunesalen onsdag formiddag. Folkets Røst skal også ha honnør, og Venstre ville nå også være med. Men glem steinalderpartienes fagmumbojumbo, mente salen – nå skal vi endelig finne ut hva dette egentlig innebærer! Men saken er at det arbeidet skulle vært gjort for lenge siden! Politikerne har ikke bare sovet i timen; de har rett og slett unnlatt å gjøre jobben sin. Om det bare fantes en administrasjon til rådighet i kommunestyrebygget som visste hvordan disse prosessene virket?

Kommunesalen kunne riktignok, som et nikk til Knapstad Vels utsøkte og profesjonelle arbeid, vedta utvidet medvirkning. En viktig brikke skal sies! Men planfaglig sett en fyrstikk uten motstykke. Og AP var nettopp raske med å dolke egen partifelle i ryggen da Pål Rypdal med rette kunne påpeke at uten krav om å utvikle alternativer til gjeldende plan, så blir det heller ikke alternativer å stemme over. For komplisert! Tenke seg til om en frikjøpt politiker i varaordførerverv skulle finne tid til å ta stilling til noe annet enn alt eller ingenting. Med slike venner.

Men det var ikke bare AP som luftet frykten for å bli stående som Buridans esel – handlingslammet i møtet mellom utbyggernes visjoner og innbyggernes innsigelser. Hva skulle de da velge? Tilliten til utbyggernes vilje til å gi ved dørene var jevnt over så stor i salen at det neppe ble nødvendig med en slik sidestilling. Utvidet medvirkning betyr jo at utbyggerne må høre på oss på Knapstad – før de banker inn et absolutt minsteforslag de lover å innfri denne gangen!

Det håper jeg i så fall at Knapstad Vel – og Knapstads innbyggere for øvrig – tar meget bokstavelig med seg, og at engasjementet og den upåklagelige sakligheten og fagligheten holder stand inn i det videre arbeidet med denne saken. For siste ord er neppe sagt, og med både lovlighetsvurderinger og Statsforvalteren nevnt, er kommunestyret i Indre Østfold neppe siste instans i denne saken.

Måtte det føre til grønne skoger også, da.