Hans Kristian Buer til minne

Lørdag fikk vi beskjeden vi ante ville komme. Hans Kristian Buer hadde forlatt oss.

Av: Tore Robert Klerud

«Buer´n»: Bonden og tusenkunstneren. Bedehusmusikkgeneralen, musikeren og radioprateren. Men først og fremst familiemannen, naboen – og, for de aller fleste av oss, den gode vennen. Han som alltid mente han hadde tid til en prat, selv når han virkelig ikke hadde det. Og som alltid var oppriktig interessert, nysgjerrig på hvordan folk rundt ham hadde det – og om han kunne bidra med gode innspill.

Vi var svært, svært mange som ble utfordret av Buer´n. Ikke med store bokstaver eller i høytidelige former. Men Hans Kristian følte oppriktig at alt var mulig. Og om han en sjelden gang ikke så konkrete muligheter, så brukte han ikke tiden på å lete etter begrensninger. Slik ble også vi som tidvis kretset rundt ham involvert i prosjekter som også gjorde oss til større optimister enn vi egentlig var.

Bedehusmusikkfestivalen er det mest fremtredende eksempelet. Buer´n fikk med seg nærmest en hel bygd i dugnadskorpset for å lage festival på et jorde og i et lite bedehus med anstrengt toalettkapasitet og tvilsomme trafikkforhold. Og folk strømmet til. Festivalen trakk tre ganger så mange publikummere som antall innbyggere i kommunen. Alle som én fikk de hilse på Buer´n ett eller annet sted i all viraken. Generalen trivdes best på gulvet. Med blå snekkerbukse og frittgående hår, alltid i ferd med å løse små og store problemer – og alltid med gode ord og en hjertelig latter til overs.

På samme måte strømmet de til når han sammen med sine musikalske kamerater i «Jonemanns» turnerte på bedehus og forsamlingshus både nær og fjernt i en årrekke. For å høre sang og musikk, men også for å plukke opp litt trøstende livsvisdom på bred «ømærk-dialekt». Og selv asfaltjungelens mest urbane østfoldinger tunet inn for å høre naturprogram om trekkfuglenes favorittruter og abborens sjelsliv på Radio 5 i senere år, for å plukke opp ett og annet gullkorn fra Buer-kroken innimellom. Gullkorn om selve livet, fra en de oppfattet som en gammel venn.

For «alle» kjente Buer´n. Hadde de en gang hilst på ham, følte de at de kjente ham. Og det var faktisk akkurat det de gjorde.

Hans Kristian ble med årene godt kjent langt utenfor Østfolds grenser. Både som følge av sin rolle i Jonemanns og som generalen bak Bedehusmusikkfestivalen, men også etter sin innsats som «Mentor» i TV 2´s «Farmen», da realityprogrammet var i sin storhetstid. Og de som kjente ham fra én setting, kjente ham godt igjen i en annen. Om han forsøkte å lære aspirerende realitykjendiser å barke tømmerstokker på TV eller hjalp et sangkor med å finne notene til en halvglemt bedehussang, så var det alltid med full innsats – og med hele seg selv.

Nettopp der ligger selve definisjonen av Buer´n. Grunnen til at alle som følte at de kjente ham, faktisk gjorde det. Og grunnen til at han etterlater seg et tomrom som føles av mennesker langt ut over hans nærmeste bekjentskapskrets:

I vår tid har vi mange flotte forbilder. Samtidig er det også lett å føle på at man ikke strekker til når man hverken er from som Mor Theresa, treffsikker som Bjørndalen eller bekymringsløst jovial som Vedum. Hans Kristian Buer viste oss, med små bokstaver men en umiskjennelig bass-røst, at vi alle, uten unntak, har det som skal til for å leve på en måte som skaper resonnans også i andres liv: Ganske enkelt ved å være oss selv, ærlig og hundre prosent, til enhver tid – og å gjøre vårt beste, ujålete og generøst. Da kommer også smilet og latteren av seg selv.

Han forledet ingen til å tro at det er enkelt. Men han viste at det er mulig, samtidig som han heiet oss frem. Og slik var han trolig ett av våre viktigste forbilder.

På vegne av alle oss som fikk være med på moroa; fred over Hans Kristians gode minne!