Nils Skogstad fra Marker. FOTO: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Grenselosens sønn

1941: Nils er åtte år og bærer på en stor hemmelighet. Så hemmelig at han ikke en gang kan si noe til sin beste venn.

Tekst: Hanne Marie Maugesten
Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Det er tre minner han ikke glemmer:

Det ene er den dagen i skogen, da han og nabogutten tok en sjanse.

Så er det å være ni år gammel og våkne til beskjeden om at pappa er arrestert av tyske soldater.

Men aller best husker han den dagen faren kom hjem fra Grini.

(Saken fortsetter under bildet)

Nils Skogstad viser fram fangelua faren Iver Skogstad brukte da han satt fengslet på Grini i Oslo fra 1944-1945. Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Under krigen var faren hans, Iver Skogstad, grenselos.
Det påvirket hele familien.

– Faren min var liten av vekst, men sterk. Han var alltid i godt humør. Som voksen har jeg skjønt at han også må ha vært sterk psykisk, forteller Nils Skogstad, som nå er 87 år gammel.

Hjalp flyktninger til Sverige

Det er 1941, og Norge er okkupert av Tyskland. På Skogstad gård i Ørje er alt som normalt på dagtid. Men når det blir kveld, ror faren til Nils flyktninger over Rødenessjøen og tar de med opp til gården. Moren til Nils serverer kveldsmat. Så forsøker både flyktningene og familien til Nils å sove noen timer. De gangene det er barn med i følget, låner Nils bort sengen sin til dem.

 Som voksen har jeg skjønt at han også må ha vært sterk psykisk

Etter midnatt, når det er mørkt ute, drar følget av gårde ledet av faren til Nils. Mange av flyktningene er tynnkledde og har dårlige sko. Veien til Sverige er om lag 5 kilometer og går langs en bratt sti. Vinterstid er det både glatt og mørkt.

I flyktningefølget er det hovedsakelig jøder som frykter for å bli arrestert av tyske soldater. Det er både menn, kvinner og barn i følget. Både de som blir ledet og han som leder dem, løper en stor risiko. Av sikkerhetsgrunner får ikke faren vite navn på flyktningene han hjelper over til Sverige. Flyktningene får heller ikke vite hans navn. Derfor finnes det ingen nøyaktig liste over hvor mange som ble hjulpet gjennom skogen fra Skogstad gård. Men det anslås at det må ha vært minst 500 personer.

Disse nettene i 1941 og 1944 risikerer faren til Nils å bli skutt eller tatt til fange. Det siste ble han også til slutt.

Lange netter

Hjemme på gården ligger Nils og venter på at det skal bli morgen og at faren skal komme hjem igjen. De voksne har fortalt ham at det faren gjør er farlig og hemmelig.

– Jeg var jo bare åtte år, så jeg kan ikke huske at jeg var direkte redd. De gangene jeg var urolig, tenkte jeg: «pappa er flink og han er godt kjent i skogen.»

Fra soveromsvinduet kan man se stien som går innover i skogen og til slutt ender opp i Sverige. De nettene faren drar av gårde, ligger moren til Nils igjen, med ansvar for tre barn, fjøsstell og gårdsdrift. Kanskje ser hun for seg den bratte og glatte strekningen. Eller at et av barna i følget skal begynne å skrike og dermed gjøre at følget blir oppdaget.

Én ting vet hun: Flyktningeruten som ektemannen Iver nå går, har han overtatt etter naboen. Og naboen ble avslørt og måtte flykte til Sverige.

(Saken fortsetter under bildet)

Nils Skogstad (til venstre) var åtte år da faren Iver Skogstad begynte som grenselos. Moren Martha Skogstad fikk diplom for sin innsats fra det jødiske konsulatet i Oslo etter krigen. Foto: Privat.

Holde på en hemmelighet

Nå er Nils Skogstad 87 år gammel. Han bor fremdeles på Skogstad gård og har selv gått flyktningeruten faren gikk mange, mange ganger.

Selv om Nils bare var åtte år da faren startet sin grenselosvirksomhet, gjorde alvoret hos de voksne at han skjønte at det var viktig å ikke fortelle om det faren drev med.

Ifølge Store norske leksikon finnes det ikke nøyaktige tall over falne og arresterte flyktninger og grenseloser. Fangelister og dommer oppgir for eksempel ikke alltid riktig årsak til arrestasjon og dom. Men de tallene som forfatter Ragnar Ulstein har funnet og gjengir i sin bok «Svensketrafikken», er et eksempel på at ferden over mot Sverige var risikofylt både for dem som flyktet, og for dem som hjalp dem.

(Saken fortsetter under bildet)

– Vi visste at faren vår kunne bli arrestert dersom vi snakket. Vi fikk streng beskjed av de voksne om å ikke si noe. Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Av 96 registrerte flyktninger ble 13 skutt under flukt, 31 omkom underveis og 52 ble arrestert eller døde senere i fangenskap. Blant 29 registrerte grenseloser, falt fem i tjeneste, åtte ble henrettet og 16 døde i fangenskap.

Nils hadde to eldre søstre, og dermed passet også søskenflokken på hverandre.

– Vi var redde for å forsnakke oss. Det kunne være litt vanskelig. Vi måtte hele tiden passe på hva vi sa. Men det klarte vi. Søstrene mine minnet meg stadig på at jeg måtte holde tett og ikke sladre. De var eldre enn meg og forsto nok også litt mer, sier Nils.

ANNONSE

Det var mange grenseloser, så faren min var ikke noen spesiell hero. Det handlet om å hjelpe folk som trengte hjelp. 

Faren kjørte også ulovlig post fram og tilbake til Oslo.

– Det var mange grenseloser, så faren min var ikke noen spesiell hero. Det handlet om å hjelpe folk som trengte hjelp. Og det var mange som hjalp hverandre på den tida. Vi sto sammen.

Nils husker godt en gang det holdt på å gå galt.

Avledningsmanøveren

Som så mange andre nordmenn hadde familien på Skogstad gård gjemt en illegal radio i skogen. Her fikk de nyheter fra England.

– Jeg husker vi lista oss opp i skogen for å høre på radioen. Jeg kan høre lyden ennå. «Bom, bom: Dette er London». Det var spennende, husker jeg.

En på nabogården hadde et krystallapparat. Det så ut som en radio, men virket ikke. Og derfor fikk Nils og nabogutten leke med det i skogen.

Jeg kan høre lyden ennå:
 «Bom, bom: Dette er London».
Det var spennende

En dag kom det noen tyskere til gården og spurte og gravde. De var overbevist om at familien gjemte en radio. Til slutt så moren på Nils og sa: «Jaja, du får vise dem da».

– Hun tenkte vel at nå er det over, forteller Nils.

Men da kom Nils på krystallapparatet.

– Jeg var redd for å vise dem den ordentlige radioen. Og jeg var redd for at de skulle finne ut om faren min. Så vi tenkte at vi kunne vise fram krystallapparatet isteden. I og med at det ikke virket, var det sikkert ikke så farlig å vise fram, tenkte nabogutten og jeg.

– Dere gjorde en avledningsmanøver rett og slett?

– Hehe, ja. Det var det vi kom på i farten. Tyskerne så på det. Og enten skjønte de at det var tull, eller så tenkte de at vi ikke visste hva en radio var. Vi var jo bare barn. De kasta i alle fall krystallapparatet i fjellet og knuste det. Så gikk de.

Men den illegale radioen hadde de fremdeles – gjemt og intakt.

– Så da synes vi to småguttene at vi hadde gjort en veldig innsats under krigen, sier Nils og humrer.

 Fellesskapet og samholdet vi hadde under krigen og etterpå er noe jeg husker godt, som noe fint i en tøff tid

(Saken fortsetter under bildet)

Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Pappa blir tatt

Natt til 16. oktober 1944 blir faren til Nils tatt. Det skjer hjemme på gården. Familien sover med dørene ulåst, og faren våkner av at det står en tysk soldat og lyser ham i ansiktet.

De tar ham med ut på tunet, hvor faren spør om å få tisse.

– Han har fortalt at han vurderte å springe av gårde så snart han kom rundt stabbursveggen. Men han var redd for at de da ville ta moren min og oss isteden, forteller Nils.

Vi var veldig urolige og redde for ham. Vi trodde ikke at vi skulle få se ham igjen.

(Saken fortsetter under bildet)

Nils Skogstad viser fram pistolen faren sov med under puta. Faren ble arrestert av tyske soldater i 1944. Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Når Nils våkner 16. oktober, er faren borte. Moren er fra seg av bekymring, og på trappa sitter det to tyske soldater. De tyske soldatene blir sittende der hele dagen og følge med på dem, slik at moren eller Nils og søsknene ikke skal kunne varsle andre i flyktningekjeden om at faren er tatt.

– Vi var veldig urolige og redde for ham. Vi trodde ikke at vi skulle få se ham igjen.

Moren til Nils står igjen alene med tre barn og ansvaret for driften av gården og fjøset. Det er ikke innlagt strøm på gården, så all brødbaking gjøres på en vedfyrt ovn.

– Jeg er ganske imponert over mora mi og det hun fikk til i den tida der, sier Nils.

– Hun må ha vært redd og lei seg, men sørget likevel for at vi barna hadde det vi trengte, og at hverdagen fortsatte, selv om pappa var borte.

Faren blir først tatt med til postkontoret i Halden, som den gang fungerte som et lokalt hovedkontor for tyskerne. Her blir han avhørt og torturert. I flere døgn ligger han bakbundet i en kald potetkjeller.

Selv om det er 75 år siden krigen tok slutt, er det en god verdi å hjelpe til når andre har det vondt. 

Hjemme på Skogstad gård tar det tid før de får vite noe om faren. Til slutt får de vite at han er sendt til Grini like utenfor Oslo.

Moren til Nils, Martha Skogstad fikk diplom fra det jødiske konsulatet i Oslo etter krigen.

– Det synes jeg var veldig hyggelig. Selv om hun ikke var grenselos, tok hun samme risiko som faren min og hadde noen strevsomme år da pappa var arrestert. Rundt grenselosene sto det alltid flere hjelpere som også satte sin egen sikkerhet på spill, sier Nils.

Faren kommer hjem

Men så blir det endelig fred. Det er 8. mai 1945, og på radioen sier de at krigen er over. I to lange dager venter Nils, søstrene og moren. Så kommer faren hjem igjen. Det er en litt tynn pappa som går av bussen i Ørje 10. mai 1945.

Han har merker på ryggen. Men ellers virker han som den samme gamle faren, synes Nils.

– Den dagen husker jeg veldig godt. Det var en gjensynsglede uten like.

Nils viser fram fangelua til faren: Det står Grini malt med hvite blokkbokstaver og fangenummer 15474.

– Han fortalte ikke så mye og ville ikke snakke noe særlig om det. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje han synes det var ydmykende å få så mye juling, sier Nils og legger til:

– Men han har nevnt at det var noen norske unggutter fra Hirden (Nasjonal Samlings politiske tropper red. anm.) som også var med på torturen, og at det var noe av det han synes var verst.

En ting var å bli tatt av tyske soldater, men at nordmenn var med, synes han var spesielt ille, sa han.

Nils tror faren overlevde fordi han ble arrestert såpass sent i krigen.

– Krigen gikk mot slutten, og tyskernes frammarsj var på hell. Dersom han hadde blitt arrestert tidligere, kunne utfallet ha blitt ganske annerledes, sier Nils.

Faren Iver Skogstad levde fram til 1981.

–På hva slags måte tror du opplevelsene fra krigen har formet livet ditt?

– Jeg får ofte spørsmål om jeg ville gjort det samme som faren min. Og det tror jeg at jeg ville ha gjort. Det tror jeg vi alle ville. Det handler om å hjelpe andre. Og det ønsker i grunnen de fleste å gjøre. Jeg synes samholdet og måten vi hjelper hverandre nå under koronasituasjonen er et eksempel på at vi fremdeles bærer med oss en grunnleggende tanke om medmenneskelighet.

– Hva mener du er det viktigste vi kan lære av dem som satte sin egen sikkerhet på spill under krigen?

– Vi kan forsøke å hjelpe andre og se deres problemer. Selv om det er 75 år siden krigen tok slutt, er det en god verdi å hjelpe til når andre har det vondt. Det både håper og tror jeg vi tok med oss fra den tida.

– Jeg tror fremdeles på at når det kniper, så stiller folk opp.

Grenselosene

– Grenselosene var lokale kjentfolk som hjalp folk å flykte over grensen til Sverige under krigen.

– Grenselosene var utsatt for uvanlige fysiske og psykiske påkjenninger, ofte over lange tidsrom.

– Trolig var over 1000 personer involvert i grenselosvirksomhet, mange av dem ungdommer.

Kilde: Store norske leksikon.

Mange flyktet til Sverige

–Under den tyske okkupasjonen flyktet cirka 50 000 mennesker over grensen til Sverige

– Det anslås at vel halvparten av dem dro gjennom Østfold, nå Viken.

– Det er registrert over 120 flyktningeruter fra Iddefjorden i Østfold til Varangerhalvøya i Finnmark.

– 29 grenseloser falt, ble henrettet eller døde i fangenskap, mens 55 hjelpere fikk samme skjebne.

Kilde: Store norske leksikon og plansjer Flyktningemarsjen

Tusen takk til Forsvaret som lot oss få låne denne saken!

1941: Nils er åtte år og bærer på en stor hemmelighet.

Publisert av Forsvaret Fredag 8. mai 2020

ANNONSE

ANNONSE

Målte fører til 103 km/t i 60-sonen

Klare for å åpne hotellet igjen