Filmanmeldelse: De dødes tjern (2019)
Anmeldt av: Kristian Magnus Røine
Med: Iben Akerlie, Jakob Schøyen Andersen, Sophia Lie, Patrick Walshe McBride, Jonathan Harboe, Elias Munk, Ulrik von der Esch
Regi: Nini Bull Robsahm • Produksjonsselskap: Canopy Film
Med god timing til Halloween børstes det støv av noe så sjeldent som en klassisk hyllet norsk grøsser! Det er nemlig ikke en hvilken som helst film regissør Nini Bull Robsahm gir seg i kast med å fornye her.
Originalen «De dødes tjern» (1958), regissert av Kåre Bergstrøm, må ha vært litt av en nyskapning da kinogjengerne for første gang besøkte tjernet. Og den har høstet mange lovord siden, også internasjonalt. Robsahm har laget god grøsser før med «Rovdyr» fra 2008. Derfor var det lov å håpe på gode grøss også i denne versjonen. Men filmen gir seg selv en stor utfordring allerede ved start. Det er nemlig ikke så unikt lenger å følge et knippe vakre ungdommer på skummel hyttetur. Det har nemlig blitt gjort mange ganger før, både godt, dårlig og middels.
Akkurat som i originalen sveives handlingen i gang om bord i et tog. Vi blir presentert for hovedpersonen Lillian (Iben Akerlie) og hennes tre venner. Den kanskje mest interessante her er Bernhard (Jakob Schøyen) som er i ferd med å spille inn en podcast om paranormale fenomener. Bildene er flotte og den norske storslåtte naturen med bratte daler plasserer filmen stilsikkert inn i en stemningsfull og estetisk ramme. Lillian skal selge hytta som hun har eid sammen med sin stumme tvillingbror, Bjørn. Bjørn er nå borte og vi aner tidlig at Lillian sliter med dette. Da de møter den lokalkjente svensken Kai får vi for første gang et hint om at det er mørke historier knyttet til tjernet ved hytta, og sakte men sikkert begynner det møkkete vannet å vaske frem mørke minner fra fortiden hos Lillian.
Rent visuelt er filmen tidvis skikkelig lekker. Det er gøy å se at norsk film har tatt steg på dette området de siste årene. Musikk og lydeffekter leverer også til mer enn godkjent. Dessverre er det her et manus som, på tross av en fin opptakt, blir mer å betegne som fiskesprett enn dypdykk. Der originalen spilte på fantasien og det grufulle som kan finnes gjemt i menneskesinnet følger denne filmen en mer klassisk todimensjonal grøsseroppskrift. Dette er dessverre ikke helt vellykket. Skuespillerne leverer også svært ujevnt og virker ikke spesielt komfortable med sjangeren. «De dødes tjern» anno 2019 burde også brukt betydelig mer tid på karakterutvikling. Det er rett og slett litt vanskelig å engasjere seg i disse ungdommene. Pluss til Jakob Schøyen som her gjør mye ut av et tynt manus. Han burde fått mer å jobbe med og sporet med paranormal podcast burde vært utnyttet bedre. Videre fokuseres det mer på «jumpscares» enn overhengende uhygge og skal man først gå for denne stilen må skremmeteknikk og kamerateknikk være langt mer kreativ. Referansene som åpenlyst gis til andre kjente grøssere er en liten opptur, men det blir rett og slett for enkelt når en av karakterene sier «Hø,hø dette er jo nesten som Evil Dead». Spenningsoppbyggingen er også klassisk og byr på lite nytt.
Det er ikke ofte vi ser norske grøssere på kino og filmen har flere positive tendenser. Har du ikke sett originalen kan denne filmen være grei tidtrøyte, men igjen tar en norsk film snarveier på manus-siden og vi sitter igjen med en følelse av uforløst potensiale. Det er lov å håpe at den neste norske grøsseren gjør jobben enda litt grundigere.
KARAKTER: 3 (av 6)
ANNONSE