Stemmene er opptalt og folket har talt. Eller har de det? En valgdeltakelse på 54,5 % er faretruende lavt. Noen sier det er skuffende, men jeg sier det er farlig.
Av: Else Berit Baccouche, økonom og samfunnsviter og nyvalgt vara til kommunestyret for Indre Østfold Arbeiderparti
Hvorfor det? Jeg har tidligere tatt til orde for de såkalte stille stemmene, de som sjelden deltar i samfunnsdebatten. I dette valget er det faktisk over 45% av alle med stemmerett her i Indre Østfold som ikke har sagt sitt. Bygger vi et samfunn for alle eller kun for de få?
Bidrar ikke dette til å øke forskjellene enda mer? På den ene siden de som aktivt deltar i samfunnet – som er opplyste, bevisste, samfunnsengasjerte og klar over sine rettigheter og på den annen side, ja hvem står der?
For litt over 100 år siden hadde verken fattige eller kvinner stemmerett. Paragraf 52d i grunnloven slo fast at man ikke hadde rett til å stemme dersom man mottok fattighjelp. Mange kamper har vært kjempet etter dette som har gitt oss et velferdssamfunn hvor alle innbyggere har fått like rettigheter, et solid demokrati hvor alle stemmer er like mye verdt og et samfunn med høy grad trygghet og tillit. Den 17. juli 1919 var en milepæl hvor ikke lenger sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper avgjorde hvem som hadde rett til å stemme.
I høst ble det på oppdrag fra kommunal- og distrikts departementet utarbeidet en tilstandsanalyse av det norske demokratiet. Selv om Norge er et av verdens mest demokratiske land, finner man i rapporten noen områder med et klart demokratisk forbedringspotensial. Noe av det som diskuteres i rapporten er:
- at en høy andel av bosatte i Norge ikke har stemmerett, her er min erfaring er at enkelte heller ikke vet om de har det
- det norske systemet skårer lavt på bruk av instrumenter for direkte demokrati, som folkeavstemninger, – dette kan blant annet føre til et lavere engasjement blant folk
- innbyggere oppfatter at maktmisbruk og korrupsjon er utbredt, som igjen fører til lavere tillit i samfunnet
- politisk innflytelse er skjevfordelt mellom ulike etniske grupper og mellom nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn
- innflytelsen fra ressurssterke lobbygrupper oppfattes som stor på ulike styringsnivå
Det norske demokratiet ikke er immunt mot demokratisk tilbakegang, autokrati og demokratisk forvitring. Det er også viktig å spørre seg om hva slags demokrati vi vil få dersom mange ikke benytter seg av stemmeretten. Hvilken tilknytning får de som blir sittende hjemme til samfunnet vårt og vil det føre til et demokratisk utenforskap?
Har vi ikke noe å kjempe for lenger eller har vi gitt opp? Klimakrise, samfunnsfloker med økende forskjeller, dyrtid, globalisering og krig i Europa for å nevne noe. Har utfordringene blitt så store at vi ikke lenger orker å engasjere oss i annet enn reality kjendiser og «katastrofe» overskrifter i nettavisene?
ANNONSE
Hva kan vi gjøre for å forhindre et demokratisk utenforskap? Noen av de tiltakene jeg mener Indre Østfold må starte med allerede nå er:
- Gjennomføre en lokal demokratianalyse og jobbe målrettet mot de gruppene som velger å stå utenfor
- Styrke de nærdemokratiske ordningene og sikre reell medvirkning i saker som angår lokalsamfunnet. Teste ut deltakende budsjettering.
- Demokratiguider som jobber systematisk over tid og ikke bare de siste ukene før valget med informasjon, inkludering og engasjement og som er oppsøkende og treffer folk der de er.
- Dersom muligheten byr seg, bli pilotkommune for digital stemmegivning.
Jeg har en sterk tro på at dersom flere føler seg sett og hørt og deltar i samfunnet vil det gi mange positive ringvirkninger både når det gjelder livskvalitet, levekår og på sikt en mer sosialt bærekraftig kommune. La oss sette et hårete mål om minst 70% valgdeltakelse ved neste lokalvalg, jeg tror at reisen dit kan bli både spennende og givende for hele kommunen.
(Leserinnlegg)
ANNONSE
