Etter tre års skrivearbeid er boken til Mysen-damen Randi Kopperud (90) ferdig. Like før jul kunne slekt og venner sikre seg boken, som forteller om 29 års arbeid i India, Bangladesh og Bhutan. Kopperud gleder seg over tilbakemeldingene.
Av: Trond Degnes
– Det er hyggelig at den vekker begeistring. De aller fleste vet jo lite om hva jeg har arbeidet med i disse årene, forteller Randi Kopperud.
I boken «Et langt liv i misjonens tjeneste» forteller Randi Kopperud om sine mange år for Santalmisjonen. Boken spenner fra en dyp kallsbevissthet til kamp på liv og død. Mye av det som omtales er tidligere ukjent for slekt og venner.
– Gjennom arbeidet med boken har jeg opplevd alle disse årene på nytt. Det har vært berikende, sier Kopperud.
Randi Kopperud hadde sin oppvekst i misjonshjemmet på gården Løkke i Trømborg. Hos foreldrene møtte hun et stort engasjement for misjon og kristent arbeid. Da hun var ferdig med årene på Sviu skole, var den målbevisste unge jenta klar for å begynne på Indre Østfold høgre almenskole. Hun var den eneste fra sin klasse som tok denne skoleveien dette året! Mot slutten av gymnastiden i Mysen merket Randi Kopperud en dragning mot arbeid for misjonen. Det la hun aldri skjul på.
En «sving» om USA
De som kjenner Randi Kopperud vet at hun ikke gjør noe halvveis. Da hun var ferdig med gymnaset og sykepleierutdannelsen, ønsket hun å bli bedre i engelsk før hun dro ut i misjonens tjeneste. Derfor reiste hun til USA og en ny verden åpnet seg. Sammen med en venninne kjøpte de en 1956-modell Chevrolet, og Randi skaffet seg bilsertifikat. Det ble mil etter mil på den amerikanske highway. Det store kontinentet ble krysset fra storby til storby. Opplevelsene sto i kø. En motorstopp i El Paso satte heller ikke en stopper for turen.
(Saken fortsetter under bildet)
Innviet som misjonær
Misjons-kallet hadde hun med seg hele tiden i mer enn to år. Men valget ble tatt, og hun kastet seg ut på «de 70 tusen favners dyp», som hun beskriver i sin bok. Nå var hun ikke i tvil om hva Gud ville med hennes liv. Den 24. april i 1966 ble Randi Kopperud innviet som misjonær. Det skjedde i en fullsatt Trømborg kirke. Et nytt og langt kapittel startet. Det ble avskjed med en stor familie. Eiendelene fikk plass i kasser. Målet var India. Det skulle gå fem år før hun igjen så familien og vennene i Norge
Dramatikk i hverdagen
I boken forteller Kopperud om landenes kultur. Hun omtaler menneskene med ærefrykt, men legger ikke skjul på trolldom og overtro hos grupper. Kopperud la vekt på de gode samtalene med personene hun møtte i landsbyene og i byene.
– Mange kan ha et feil inntrykk av misjonsarbeidet. Vi kommer ikke med Bibelen i hånda for å påtvinge dem vår tro, sier hun med overbevisning.
Hun forteller også om dramatikk i hverdagen. En gang ble hun så alvorlig kullosforgiftet at hun var sikker på at hennes siste time var kommet. Vinteren var kald og hun fikk en kanne med varm kull inn på kontoret. Da dagen skulle avsluttes, var hun fullstendig utmattet.
– Jeg kom meg inn på soverommet, som lå vegg i vegg, og slengte meg på senga. Det føltes som hele mitt indre var i oppløsning. Kullosforgiftningen var et faktum. Jeg var sikker på jeg skulle dø, forteller Kopperud, som også opplevde bilturer i flomområder og en dramatisk kryssing av en elv med sykkelen på skuldra.
642 brev gjennomgått
Hvorfor skrive bok, Randi Kopperud?
– Min slekt fikk naturlig nok lite kunnskap om hva jeg jobbet med i de forskjellige landene. Da jeg var i Norge på hjemmeopphold, reiste jeg rundt i Norge for Santalmisjonen og fortalte om arbeidet. I hele min tid som misjonær sendte jeg hjem mange brev. Det ble ikke mindre enn 642 av dem. De har vært en god kilde i arbeidet med boken.
I juledagene var det mange som fikk misjonshistorien fra Randi Kopperud på sitt bord. Etter hvert som det er blitt kjent at Kopperud har skrevet bok, har det kommet ønsker fra mange kanter av landet for å sikre seg den.
– Det gleder meg at folk setter pris på boken, sier Randi Kopperud, og legger til at den er å få kjøpt hos Norli i Mysen.
ANNONSE