Tom Henriksen. (Arkivfoto: Privat)

Fungerer tiltak mot hets og hat?

I dag ser vi i alle medier at regjeringen skal bevilge 10 millioner til tiltak mot muslimhat. Det er jo flott dersom man vil bekjempe noe som ikke fungerer i samfunnet, men er det riktig å på forhånd å definere ulike grupperinger som sterke og svake i denne kampen?

Helge Lurås beskriver dette bra:

«Denne tankegangen er som tatt ut at nymarxistisk identitetspolitikk. Samfunnet skal tolkes som en maktkamp mellom sterke og svake grupper, og de svake gruppene skal beskyttes og hjelpes mens de sterke gruppene skal straffes og kues. Og det er statens oppgave å bestemme hvem som er overgripere og å omfordele makten internt.

Nymarxistene har drevet på lenge. Etter at de mislyktes med å få arbeiderne til å gjøre opprør mot kapitalklassen, satte de blikket på å påpeke splittelse mellom kjønnene. Heller ikke det lyktes med å skape revolusjon. I de senere årene har de satt sine øyne på å påpeke at det er minoriteter, og nå muslimer, som er de undertrykte. Og ved å påpeke dette og gjøre alle klar over det, vil agendaen være satt for en «antirasistisk revolusjon».»

Problemene øker altså, når man setter grupper i samfunnet opp mot hverandre. 

Derfor mener jeg at regjeringen i dette tilfellet ikke har gjort noen grupperinger i Norge en tjeneste, men skaper istedet et ekstra problem. Vi har for eksempel ikke egne tiltak mot kristen-hat og antisemittisme, selv om det hevdes fra regjeringshold.                

Undersøkelser viser at store deler av verden rundt oss ikke tror på jødeutryddelsen, eller hva som skjedde med jødene under 2 verdenskrig. Hva med denne grupperingen? Likeledes kan vi se mange eksempler på at kristne blir utsatt for hets, uten at det er blitt gjort noe nevneverdig for å beskytte denne grupperingen. 

En skjevfordeling i støtte til utvalgte grupper, er altså med på å skape mer avstand mellom grupperingene enn samhold. En forutsetning for å kunne jobbe mot hets som rettes mot muslimer, er også at man tar tak i årsakene til konfliktene, og ikke bare symptomene.

Slik demonstreres det fra myndighetene at dem er inkompetente i forhold til å løse et problem i samfunnet, og er i stedet med på å øke konflikten ytterligere.

Fremfor å beskytte alle blir altså retorikken å beskytte de grupperinger som er definert som svake, er slik retorikk vi har også sett tidligere i historien. Den forekommer ofte i stater som man ønsker å destabilisere, og la autoritære regimer få overta. Dette er derfor et tilbakeslag for alle oss som ønsker en trygg og fri verden. Igjen viser regjeringen at den ikke er i takt med omverden, og at det til tider kan se ut som dem lever i sin egen boble og ser verden ut fra tårnet, framfor veien vi alle går på.

Leserinnlegg fra Tom Henriksen

Bil snurret på E18

Har foreslått flere fra IØ