Jeg vokste opp med krigsveteranene, med fars notater (han fortalte ikke så mye selv) og med alle hans kamerater fra de tyske fangeleirene, som var hjemme hos oss i min oppvekst.
En ting sa de alltid da de gikk fra hverandre: «Vi må aldri glemme 8. mai. Vi skal hedre de som ga sine liv».
ER VI I FERD MED Å BLI HISTORIELØSE?
Det er «bare» 75 år siden freden og frigjøringen vårdagene i 1945. I den store sammenhengen er dette ikke lang tid. Likevel er vi nordmenn i ferd med å glemme.
Hvor mye snakker vi om 2. verdenskrig i dag? Er det tema rundt kjøkkenbordet eller på arbeidsplassen i disse mai-dagene? Eller i skoleundervisningen? I andre nasjoner, se bare til England, markerer de sine veteraner og uavhengighetsdager like sterkt som før.
HVOR ER LOKALAVISEN?
Ved forrige store jubileum, i 1995, hadde lokalavisen et eget bilag, med beretninger fra 2. verdenskrig, om lokale hendelser, om krigsfangene, om sjømennene, om grenselosene og om hverdagsheltene. Da klarte de å sette vår egen historie i et større perspektiv.
8. mai i år hadde ikke Smaalenenes Avis en eneste linje, om vi ser bort fra kronikken til Statsminister Erna Solberg og – paradoksalt nok – de seks linjers notiser bakerst om feiringene nettopp i 1945, 1970 og 1995. Men framme ved 2020 er krigen og frigjøringen ikke omtalt. Til sammenlikning hadde Aftenposten fredag nærmere 30 sider, inkl. forsider og ledere.
DE GLEMTES DAG
Askim ble spesielt hardt rammet. Det vokste fram et motstandsmiljø allerede i 1940, mye rundt Askim Gummivarefabrikk som var svært viktig for tysk krigsproduksjon. Gestapo hadde en egen avdeling her, et av de få stedene utenfor de store byene. Etter mye turbulens endte det med at 157 personer ble arrestert, mange hardt forhørt og satt i forskjellige fengsler.
Etter hvert kom de fleste til Grini, der var det egen «Askim-brakke». 44 av dem ble i 1943 transportert til fangenskap i Tyskland. Til fryktens leire som Auschwitz, Sachsenhausen, Ravensbrück og Bergen-Belsen. De fleste kom hjem, men ikke alle. Også nabokommunene våre var rammet.
Mange deltok i andre aksjoner. To gode Askiminger, Karl Eugen Engen og Bjørn Normann Bolstad, deltok i dramatiske aksjoner langs kysten og var blant 402 norske som tyskerne henrettet.
DET VAR VILL JUBEL 8. MAI
Men Tysklandsfangene kom senere til Norge, mange av dem som ble hentet ut av de «Hvite bussene» måtte bli lenge i Sverige for å bli friske. De opplevde ikke fredsdagene. Krigsseilerne, sjømennene, grenseloser og fordrevne jøder ble nærmest glemt, også av Regjeringen. Noen klarte aldri komme tilbake til hverdagslivet. Tenk på den belastningen, også for deres familier. Mange tok også såkalte feil valg under krigen, det er ikke alle oppgjør vi skal være like stolte av i ettertid.
HVA TENKTE KOMMUNEN?
Ved Askim kirke står Kolbjørn Juel Sørlies vakre monument over falne 1940-45. For å minnes både tilfeldig sivile og soldater som ble drept, ved Fossum, Rom og i sentrum invasjonsdagene. Denne 8. mai var det verket ordnet med blomster eller kranser, og flaggstengene ved siden av stod nakne utover ettermiddagen.
Det ble heller ikke flagget ved alle kommunale skolene, og flere steder var det norske flagget tatt ned lenge før de skulle. Og var kun takket være tilfeldighetene og et privat initiativ som gjorde at «rødt, hvitt og blått» vaier ved minnesmerket ved Fossum bro under kransenedleggelsen i regi NVIO, NROF og HV01 på ettermiddagen.
Kommunens eneste bidrag var en meget god foredragsserie på web med Harder Sandvik, Rolf Ragde Thomassen, Jostein Flåøien og Tom Borge. Men den ble holdt midt arbeidstiden, og knapt bekjentgjort i forkant. Folk begynte å etterspørre, og linker ble først lagt ut etter av sendingen hadde startet.
Det skyldes på dårlig økonomi, akkurat som det gjøres for å ikke videreføre u-skolereisene til Auschwitz. Den begrunnelsen kjøper jeg ikke.
Tidligere markeringer i Askim ble gjerne frontet av ordfører og rådmann.
DET ER FORTSATT VETERANER
Det er litt enkelte bare å svare at dette gjør vi bedre neste gang. Da er de aller siste tidsvitnene borte. Jeg håper likevel på en ærlig og intern evaluering i ledelsen i Indre Østfold kommune. I redaksjonen lokalavisen likeså.
Men det kommer nye 8. mai’er. En dato vi aldri kan eller skal glemme. Et lokalsamfunn som ikke kjenner sin historie, er et fattigere lokalsamfunn. Vi har nye generasjoner veteraner, 100 000 nordmenn, som har vært i over 100 internasjonale til dels svært krevende operasjoner på fremmed jord siden 2. verdenskrig. 8. mai er også deres hedersdag.
LIKEGYLDIGHETEN FARLIGST
Likegyldighet er noe av det farligste som kan ramme et lokalsamfunn. Demokrati, frihet, sikkerhet og respekt for andre er ingen selvfølge og må vedlikeholdes. Engasjement får å stå opp for våre verdier og historie skal helt uavhengig av koronapandemien.
Kongen vår, Harald, selv tidsvitne, sa det nok en gang så bra i sin tale fredag: Viktigst av alt er kjærligheten, og det å vise tillit, menneskeverd og å evne å takke.
Erik Unaas
ANNONSE