Hele Norge holder pusten, eller?

(Leserinnlegg) I skrivende stund har statsminister Erna Solberg gått ut i en pressekonferanse og fortalt det norske folk at dagens «lock down» skal fortsette i to uker til. To uker til med hjemmekontor, skoletimer over nettet og en meters avstand til alle andre rundt deg.

Og ja, jeg kaller det en «lock down», for det er ikke langt fra sannheten. Grensene er stengt, og det samme er stort sett alt annet, som for to uker siden, var normalt i livene våre. Korøvelsen som du vanligvis drar på hver onsdag er avlyst. Fotballtreningen som du og gutta arrangerer hver torsdag er avlyst. Det samme gjelder den avtalen du har med vennegjengen på lørdag, den du har gledet deg til gjennom hele uka. Den har vært motivasjonen din gjennom den tunge uka, men den avtalen finnes ikke lenger.

Den ble revet bort sammen med alt det andre som var normalt for oss. «Arbeidsplassen min er stengt, så jeg jobber hjemmefra.» Eller enda verre; «Jeg får ikke lov til å jobbe, fordi alle frisørsalonger i landet har blitt stengt.» Det er mange som bidrar til, kanskje, århundrets viktigste dugnad – nemlig å holde seg hjemme for å forhindre og spre smitte. Mens covid-19 fører til at mange av oss jobber mindre enn før, fører den også til at noen yrkesgrupper jobber mye mer enn før. Menneskene som jobber innenfor helse fortjener mye mer enn et leserinnlegg fra en bygdepolitisk nestleder i Østfold bygdeungdomslag, og det gjør for så vidt de folka som jeg har tenkt å vie dette skrivet til også. Nemlig bøndene våre.

Det er ingenting som foreløpig tilsier at vi ikke om en liten stund skal kjenne lukta av møkk som spres utover jordene – en god lukt. For denne lukta betyr at naturen går sin gang og at vi får den maten vi ønsker på bordet. Den lukta betyr at ingen av oss trenger å hamstre hermetikk i nærmeste matbutikk eller være bekymra for at vi ikke får dratt til Sverige for å handle billig mat. Nabobonden står fortsatt opp og henger opp sola på vei ut i fjøset. Venninna mi sitter fortsatt vakt hos purka som skal grise små søte grisunger, og kompisen min pløyer med mattelæreren på podcast i traktoren. Så det er altså ikke alle i Norge som holder pusten, og godt er det.

Norske bønder merker også at det er unntakstilstand i landet vårt – og i resten av verden – og kommer til å trenge hjelp av alle oss andre i løpet av perioden. Vi aner ikke hvor lenge dette kommer til å vare, men vi vet at jordbærene skal plukkes og at eplene skal høstes. I tillegg vet vi hvor viktig det er å ta vare på alt det vi tar for godt. Lørdagsbesøket på café forsvant fort. Pass på at matvarene i hylla ikke gjør det. For når dette er over er bøndene våre der med forsyningene klare til alle restauranter og gatekjøkkener som igjen skal åpne for nordmenn som skriker etter menneskelig kontakt.

Krisen som vi lever i dag kommer forhåpentligvis til å lære oss mye. Kanskje en av de tingene vi sitter igjen med er at matte ikke er så viktig, slik som det ble uttalt på Dagsnytt 18 her forleden. Eller at man over all forventning oppdager at man savner den stressende hverdagen hvor det å rekke 21-nyhetene er luksus. Nei da, jeg skal ikke overdrive. For vi håper jo ikke at dette skal vare så altfor lenge. I mellomtiden kan du jo passe på at den varen du legger ned i handlevognen din er fra en av de mange norske bøndene. Og en annen ting; vær så snill og hold deg hjemme. Hilsen helsearbeidere, bønder og alle oss andre som er interesserte i å rekke neste korøvelse.

Sofie Gilstedt Odberg,
Bygdepolitisk nestleder i Østfold bygdeungdomslag.

Unaas ny daglig leder i Skofteruds Minnefond

Vogntog stoppet i kontroll