Forsidebilde: Krigsbilder.net

Historien om en buss

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien

Vi skal en tur til Fossum bru og tilbake til andre verdenskrig. Denne gangen handler det ikke så mye om selve krigen. Men historien om en buss som ble et mål under okkupasjonsdagene. Den har ikke noe navn denne bussen, så vi kaller den for A-15304. For det var registreringsnummeret bussen fikk ved sin “dåp” 11. februar 1937.

Det var slik at spesielt busser og lastebiler ble rekvirert av den tyske makt. De hadde nemlig ikke med seg transportkjøretøy på de første skipene som invaderte Norge i aprildagene 9. – 14. april 1940. Derfor kapret de straks busser i Oslo. De tvang passasjerer ut av bussene og truet sjåførene med våpen.

Fargene til Gressbaneringen og Rutebilene II. Samme farger som på «vår» buss. Foto: Geir Monge

De største busselskapene var naturlig nok i hovedstaden, og en av de største var M. O. Schøyen. Eller “Schøyenebussen” på folkemunne. Et annet selskap var “Rutebilene II”. Selskapene måtte derfor stille med flere busser til disposisjon. Både de første dagene og senere. Blant annet 11 busser som alltid skulle være tilgjengelig med sjåfører.

Under de første dagene opprettet busscentralen straks en vaktordning som kunne holde oversikt over hvilke busser og sjåfører som ble kapret. Vår buss, A-15304, var en av bussene som senere ble rekvirert først den 12 april. Den skulle benyttes i Indre Østfold for å innta de ulike forsvarsstillingene på Fossumstrøkets festning, samt sikre grensen mot Sverige. Fossumstrøket var en større forsvarsvegg langs Glomma med Høytorp fort som base. Ulempen med dette forsvarsverket var at det var beregnet til å bruke mot fiender som kom fra øst, og ikke vest slik den tyske armeen gjorde. Men det er en annen historie.

Bussen i rute på Stortorvet i Oslo. Ca 1937-39. Foto: Harstad.

Sjåføren på vår buss, Harald Nybråten var en lokal kar. Han hadde opprinnelse fra Askim, født i 1910 og var sønn av Hilmar Nybraaten. Og nå skal vi holde tunga rett i munnen, for historiske skrevne kilder mener at bussen var en Schøyenbuss. Bussen til Harald Nybråten var fra selskapet Rutebiler II/Gressbanen Ring A/S, men det var direktør Schøyen fra M. O. Schøyen som var eier av Rutebiler II. Det vil si; Det var Gressbanen Ring A/S som kjøpte og bestilte bussen i 1937. Deretter ble selskapet overtatt av A/S Rutebilene II. Selskapet byttet stadig eier og eier på dette tidspunktet var Gustav Gottenberg. Bussen var allikevel tilhørende Rutebilene II, en 1937-modell og av merket Scania-Vabis, som til daglig ble benyttet på rute 44 i Oslo. Rute 44 ble delt mellom Schøyen og Rutebiler II.

Bussene hadde nesten like farger. På bildet over ser vi Gressbanens farger. Bussen hadde 42 sitteplasser og 10 ståplasser. Dette forklarer også hvorfor skriftlige kilder mener det var 42 passasjerer på bussen. Altså en liten misforståelse. En vanlig tysk tropp har ikke dette antallet og det er heller ikke sikker at det var en fulltallig tropp.

Vi vet at det var to busser som kjørte til Fossum, og det er skrevet mye forskjellig rundt antall busser. Derfor velger jeg å skrive om kun disse to bussene som var de første som kom til Spydeberg.

Ved 4-tiden på morgenkvisten 12. april reiste en tysk kolonne fra Oslo. Vi vet altså ikke hvor mange busser det var i følget, for Harald Nybråten har kun fortalt sin historie. Han sier ingenting om flere busser. I bussen til Nybråten telte han opp 22 menige og 1 offiser. Offiseren satt ved siden av Nybråten. De gjorde først en stopp ved Mjær landhandel. Landhandleren ble vekket, og de handlet mat og drikke. Eller, sjokolade og melk er nok mer korrekt. Bortsett fra at de vekket landhandleren var de høflige og gjorde opp for seg. Soldatene var i hovedsak unge tyske menn , og ikke spesielt kamperfarne. Bussjåfør Harald Nybråten fortalte senere at soldatene økte moralen med litt tysk shcnaps. Etter stoppen på Mjær fulgte de veien via Tomter og til Elvestad (Enebakkveien/Tomterveien). Derfra, ut på Riksvei 6 som også var kjent som Osloveien, mot Spydeberg.

BP-stasjonen i Myrakrysset. Privat foto: Knut Andresen.

Fra Elvestad var det to busser i følget. Det var et større mellomrom mellom dem. Da bussene kom til Spydeberg rundt klokken 06.50 ble de straks oppdaget av vaktene Per Torhaug, Birger Busch, Ole Tronstad og Arne Torhaug. De hadde telefonvakt denne natten, og hadde base på BP stasjonen til Hestengen i Myrakrysset. De ringte straks til telefonvakta ved Fossum bru og fikk advart om at det var to busser på vei, og at bussene kom med et stykke i mellom dem. Dette at de stoppet ved Mjær forteller noe om at det siste de var forberedt på var et angrep og motstand før de ankom Eidsberg. De tenkte nok mest at de skulle kjøre fra A til B og ferdig med det.

Da vår buss A-15304 rundet svingen etter Tørje nede ved Fossum kjørte de rett i en veisperring. Sjåfør Harald Nybråten rakk knapt å tråkke på bremsepedalen før det dundret på med skuddsalver. De norske soldatene lå i stilling på Askimsiden, og noen av de rakk ikke å løpe over brua før bussen kom og måtte være i dekning på Spydebergsiden. Dermed kom bussen i kryssild. De fleste norske soldatene hadde ingen krigserfaring. Det er bare å anta at de var svært ivrige på avtrekkeren da mitraljøsene dundret i vei. For den opprinnelige planen var å sprenge brua da bussene hadde kjørt ut på den.

Bussen ble dyttet ut i grøfta. Foto: digitaltmuseum.no

Kulene pepret hull i bussen og drepte et betydelig antall soldater i bussen. Nybråten fortalte senere at de fleste soldatene satt som forsteinet og prøvde ikke en gang å reise seg. De få som greide å komme seg av bussen ble straks beskutt av sersjant Sekkelsten og hans menn som ennå var på Spydergsiden. De sies i senere kilder at 12 tyske soldater døde på bussen og 3 senere på et sykehus i Olso. De hadde trolig flyktet langs bussen og opp skråningen du ser bak bussen. Der gård et en sti i dag. Den samme Sekkelsten som sto for kryssilden skulle senere risikerte liv og lemmer for å tenne tjærelunta som skulle sprenge Fossum bru. (Historien om den mislykkede sprengningen kan du lese senere på Spydeberghistorien). Busssjåfør Nybråten fikk trolig et prosjektil i panna og kastet seg ned bak motorkassa som den gangen satt inne i bussen ved siden av bussjåføren. Skuddsalvene varte nok ikke særlig lenger enn et minutts tid da kuler rask ble brukt opp og mitraljøser raskt gikk varme. I en pause etter skuddsalvene løp også Nybråten av bussen og opp skråningen bak bussen.

ANNONSE

Ikke mye igjen av frontruta. Foto: Skjermdump Norge i krig.

De norske styrkene trodde umiddelbart at han var en tysk soldat og sendte en ny runde med skudd etter sjåføren som ble truffet i ankelen. I ettertid viste det seg at Askim-mannen som skjøt ham kom fra noen gårder unna Nybråtens hjemgård. Nybråten kom seg over åsen og ned på Tørje hvor tyske soldater fra den andre bussen var ankommet. Utover dagen kom det flere tyske forsterkninger, og i løpet av det neste døgnet fortsatte krigen på kryss over Glomma og Fossum bru til de tyske styrkene til slutt overmannet forsvarsstyrken på Askimsiden. Angrepet fortsatte de neste dagene innover i Indre Østfold til de tyske soldatene til slutt hadde sikret grensen.

Brua, noen får dager etter kamphandlingene. Foto: Ukjent.

Brua ble bare delvis sprengt og kunne kjøres på av lettere kjøretøy. Derfor ble bussene stående igjen i Spydeberg. Den andre bussen som kom et lite stykke bak vår buss hadde stoppet et stykke før Tørje like etter angrepet startet. Den ble senere fylt opp med sårede, og fanger. Harald Nybråten ble kommandert til å kjøre bussen tilbake til hovedstaden. Nybråten ble liggende på sykehus i 3 uker. Skaden i benet gikk greit, men han hadde en splint i hodet de måtte operere ut.

Bussen ble tauet opp i bakken noen dager senere den 21. april. Foto: Erling Scholden/Østfoldposten.

Dagen etter slaget var tapt, ble den ødelagte bussen dyttet ut i grøfta for å ikke stå i veien for trafikken. Nysgjerrige kom fra Askim og Spydeberg. De kom faktisk så raskt skuddene stilnet av. Det var bare flaks at ikke folk ble arrestert. Likene lå visstnok under laken på en lang rekke.

Lokalavisen dukket også opp, og tok noen etter hvert svært kjente bilder av den beskutte bussen. Først der den sto i grøfta og senere da den var dratt opp i skråningen omtrent der bomringen er i dag.

Bussen var skutt helt i stykker. Foto: Kjell Beckhus.

Tilbake til Schøyens Bilcentral og andre busselskap i hovedstaden. Selskapene hadde allerede i 1929 organisert foreningen “Oslo Transportarbeiderforening, Bussgruppen”. Noe som kom godt med under invasjonen. Foreningen kom raskt sammen og fikk opprettet en administrativ vaktgruppe som kunne registrere alle rekvirerte busser og sjåfører. Foreningen organiserte straks et system med kjøretillatelser, klargjorte busser og sjåfører. En stor del sjåfører ble plutselig sykemeldt i denne perioden. Disse ble godkjent av politiet og Wermacht. I tillegg samlet de samtlige busser og sjåfører til standby på Filipstad i Oslo. Her opprettet de samtidig flere “oppklaringspatruljer”. Disse patruljene hadde i oppgave å forfølge de rekvirerte bussene, og hente hjem forlatte og ødelagte busser. De fikk nok å gjøre disse patruljene.

Skulle ikke tro det var mulig å reparere! Foto: Norges Rutebileiers forbund.

Det var akkurat en slik patrulje som fikk i oppdrag å hente hjem vår bussvenn A-15304. Bussen var ennå kjørbar, og de fikk satt på nye dekk på bussen. Den ble så kjørt “hjem” til Filipstad. Et halvt år senere ble bussen solgt til De Blå Omnibussene i Oslo. Den var registret hos selskapet uten registretingsnummer den 4. juni 1941. Trolig kjøpt inn som en delebuss. Den ble i stedet satt i stand og tatt i bruk som en midlertidig rutebuss på grunn av vognmangelen under okkupasjonen. Da krigen var over fortsatte bussen i trafikk. Vår venn byttet så navn fra A-14304 til A-15404 den 24 september 1947. Den fortsatte i fast rute hos De Blå Ominibussene frem til 2. juni 1955. Da ble bussen igjen solgt. Og denne gangen gikk turen tilbake til Østfold. Ny eier var Moss og Omland Bilruter A/S. Bussen vår fikk nok en gang nytt registreringsnummer, B-9821 den 4. juni 1955. Bussen var i drift frem til 19. april 1956 hvor den ble avregistrert.

Bussen ble deretter solgt videre til “Lindhjem, Horten” den 8. august 1957.
Og der slutter sporene så langt…..

mai 1955. Bussen fikk nytt registreringnummer og ble satt på rute 66. Foto: Per G. Masserud, Akershus Fylkesmuseum.

Utdrag tekniske data fra bussens dager i Moss. Informasjon tilsendt fra Vegvesenets base.

Kjennemerke: B-9821
Fabrikkmerke: Scania-Vabis
Understellnr: 9095
Motornr: 11678
Årsmodell: 1937
Typemerke: 16644
Antall sylindre: 6
Drivstoff: Diesel
Antall sitteplasser: 42

Første gang registrert: 11. februar 1937. A-15304
Andre gang registrert: 24. september 1947 A-15404 (Til 2. juni 1955.)
Tredje gang registrert 4. juni 1955. B-9821 (Til 19. april 1956)

Kilder
Norges Rutebileieres Forbund, avdeling Oslo og Akershus, Oslo og Omegns Rutebileierforening : 1926-1951, stiftet 1. desember 1926.
Oberst W. Faye – Operasjonene i Østfold
Ole Dyrbekks notater, gitt av Jorunn Dyrbekk
Vi gir oss ikke : Askim under okkupasjonen 1940-1945
Ing. M.O. Schøyens Bilcentralers Veteranbussklubb
Harald Nybråtens historie
Innspill fra krigshistoriker Bjørn Jordskogen.
Eksperthjelp fra Svein Tevasvoll.

ANNONSE

Grovt tyveri fra minibank

UP beslagla førerkort