Har vært på jordomseiling i seks år

Da Linn Charlotte Klund og Paul Lübbe la ut på jordomseiling i 2013 med båten «Amanda» var planen å seile i tre år – nå har det gått seks år og de seiler fremdeles. Men ikke akkurat i disse dager, for nå er de hjemme i Norge for å holde foredrag om den lange reisen.

I november var rundt 100 personer til stede i Marker Rådhus for å høre de to. Kjæresteparet skal være hjemme i et halvt år, og i slutten av februar reiser de tilbake for å fortsette seilingen.

Les også: Har seilet i seks år – nå deler de sine reiseskildringer

Klund er født og oppvokst på Ørje. Både mammaen og pappaen til Ørjejenta var sjømenn, som det het den gangen, og har seilt på de sju hav. Linn Charlotte har mang en gang fått høre at farens drøm var å reise på jordomseiling, så det er trolig derfra hun har denne eventyrlysten. I oppveksten tilbrakte hun mye av tiden sin på hytta i Skjeberg, og det var herfra hun og Paul la ut med seilbåten.

Etterhvert som hun vokste opp, ble denne drømmen større og større, men mamma Evy, som er litt redd for ukjente ting, prøvde å få henne ned på jorda igjen. Kjære deg, ikke kan du seile, ikke har du noen seilbåt og du har faktisk ikke noen å seile sammen med heller, var ord hun fikk høre.

Men alt dette skjedde før det plutselig kom en tysker inn i hennes liv, og han hadde også denne drømmen om å bo på en seilbåt. Paul er glad i å fiske og hadde tilbrakt mang en sommer i Norge sammen med familien sin. Det ble med andre ord full klaff her. Sammen fant de ut at de skulle gjennomføre drømmen sin.

(Saken fortsetter under bildet)

Her er Linn Charlotte og Paul sine egne ord fra jordomseilingen:

«I 2014 kunne Nordmarkbygdens lesere høre historien om Töcksforsbygdingen Sven-Erik Andersson som var med paret på seilas i Karibien. Kort etter at han mønstret av i Trinidad og Tobago, oppdaget de et voksende hull i bunnen av båten – en skrogskade som skulle forfølge oss mye av turen. Båtproblemene gjorde at vi i 2015 bestemte oss for å parkere båten og avbryte hele jordomseilingen. Isteden fant vi en 4×4 som vi bygde om til en bobil, og satte kursen fra Guatemala ned til Argentina og Patagonia. Det var duket for en skikkelig roadtrip. Ruta utenfor turismens allfarvei bød på møter med pingviner, geriljaområder i Colombia, monster-anakondaer og alpakkaer.

En ettermiddag satt vi og speidet utover Magellanstredet hvor Stillehavet og Atlanterhavet møtes, og kom på hvor mye vi savnet livet ute på sjøen. Var det lov å ombestemme seg – igjen? Vi bestemte oss for å satse alt, og dro hjem og jobbet i åtte måneder. Slik blåste vi liv i «Amanda» og reisekassa igjen, og satte kursen mot Panamakanalen.

(Saken fortsetter under bildet)

Derfra skulle det gå nesten 50 dager før vi så land og kunne sette stive sjøbein på fransk-polynesisk territorium.

Etter å ha krysset nok et verdenshav, knyttet bånd med mennesker under andre himmelstrøk, lært nye språk, vært nær ved å forlise to ganger tok turen igjen uante vendinger.

På øya Vanuatu ble vi tilbudt en jobb som frivillige ved en skole i det tidligere kannibalsamfunnet. Datalærere midt i jungelen hørtes ironisk ut. Men her befant seg et litt malplassert datarom med behov for noen med litt peiling på IT. Lønna var frukt og grønt fra naturens egen hage, og etter en dags betenkningstid takket vi «ja».

De hjertevarme melanesierne viste dem kunsten å leve litt som på Steinalder-vis, av grønnsaker som ble tilberedt på bålet, i en hytte uten strøm og annen luksus. Dagliglivet i vulkanen Mount Yassurs skyggedal var enestående simpelt, samtidig så spektakulært. Vulkanen har daglige utbrudd, og enkelte dager lå et tykt lag av aske i lufta.

På sin ferd rundt kloden skulle det bli stadig vanskeligere å lukke øynene for anormalitetene i naturen. Var det normalt å få plast istedenfor fisk på kroken? Hvorfor emigrerte pingvinene i Patagonia? Hvor var Passatvinden vi hadde regnet med? Fra å seile jorda rundt på lykke og fromme fikk turen straks en dypere mål og mening, og ut av den romantiske forestillingen om et nyforelsket par på jordomseiling vokste et dypere engasjement.

(Saken fortsetter under bildet)

På Vanuatu traff vi tilfeldigvis mannskapet på seilskipet «Infinity» – et møte som endte med at vi parkerte vår egen båt og ble med på en ekspedisjon til Alaska i nord. Nærmere bestemt gjennom den sagnomsuste Nordvestpassasjen. Straks ble kokosnøtter, korallrev, kakerlakker og tropevarme byttet ut med minusgrader, isbjørner, brelandskap og nordlys.

Nå skulle de også få oppleve sin første, ordentlige storm. Rekordmengder av is truet med å sette stopper for hele ekspedisjonen og tvinge mannskapet til en ufrivillig overvintring i isødet. Totalt måtte sytten båter snu og én sank gjennom sesongen. Vi ble sammen med mannskapskompanjongene på «Infinity» det eneste fartøyet som kom seg gjennom passasjen fra Alaska til Grønland det året. I Bellotsundet ble vi overlatt til naturkreftene og drevet gjennom et mylder av isblokker og syv knops tidevann.»